Olaf Bull

Olaf Bull har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie. Innenfor norsk og nordisk lyrikk plasserer han seg i overgangen mellom det tradisjonelle og det moderne. Diktene er formelle, og versform, rim og rytme følger tradisjonelle mønstre. Men tematisk er han moderne. Diktene hans er intellektuelle og filosofiske, han grubler over angsten, kunsten, døden, livsgleden, kjærligheten og hvordan ingenting i verden varer evig. Han vender blikket bort fra fortellingene om livet på landsbygda, som han vokste opp med gjennom faren, forfatteren Jacob Breda Bull. I stedet er det byens liv, bygninger og historier som fascinerer ham. Han omtales gjerne som den første storbydikter.

Bull debuterte i 1909 med samlingen Digte. I årene 1913-32 kom det ytterligere åtte samlinger: Nye Digte (1913), Digte og noveller (1916), Stjernerne (1924), Metope (1927), De hundrede aar (1928), Oinos og Eros (1930), Oslo-hus (1931) og Ignis Ardens (1932).

Bull forsøkte seg også i andre sjangere. Kriminalromanen Mit navn er Knoph fra 1914 er kanskje ikke litteraturhistorisk viktig, men er verdt å nevne i norsk språkhistorie som den første skjønnlitterære oversettelse (1919) fra norsk riksmål til dansk. I 1919 skrev han skuespillet Kjærlighetens farce sammen med Helge Krog.

I tillegg til forfatter var Bull i perioder både skribent og frilansjournalist. Han var opptatt av det nyeste innen kunst, filosofi og politikk, og levde en bohemtilværelse, dels i Kristiania/Oslo, dels i europeiske storbyer som København, Paris og Roma.

Les mer i Store norske leksikon

Les mer i Norsk biografisk leksikon

Tilgjengelige tekster i bokselskap.no:
Metope
Mit navn er Knoph
Utvalgte dikt (1909-27)