Olav Aukrust

Olav Aukrust har hatt sterk innflytelse på norsk diktning og åndsliv. Som lyriker var han nyskapende og han har hatt stor betydning for utviklingen av nynorsk som litterært språk. Han hadde høye tanker om dikterfaget og så seg selv som skald, «ein sjåar» som han sier det i diktet «Skalden».

Aukrust debuterte med enkelte dikt i 1908, men fikk det virkelige gjennombruddet med samlingen Himmelvarden i 1916. Himmelvarden er en diktsyklus, som tematisk er i slekt med visjonsdikt som Voluspå, Draumkvedet og Wergelands Skapelsen, Mennesket og Messias. Med mystisk-religiøs innlevelse og nasjonalromantisk inspirasjon dikter han om alt fra små dagligdagse ting til nasjonens mening med tilværelsen.

I 1926 kom samlingen Hamar i Hellom, hvor Aukrust viderefører den nasjonalromantiske idealiseringen av bondekulturen. Samlingen inkluderer også programdiktet «Emne», som senere ble utgitt som egen bok.

Da Aukrust døde i 1929 etterlot han seg et nesten ferdig manuskript til enda en diktsamling, Solrenning. Samlingen ble utgitt året etter og regnes av mange som hovedverket hans. Også andre etterlatte tekster (dikt, artikler, taler og brev) er blitt utgitt posthumt: Norske terningar (1931) og Skaldespor (1952).

Les mer i Store norske leksikon

Les mer i Norsk biografisk leksikon

Les mer på Nynorsk kultursentrum – Aasentunets hjemmesider

Tilgjengelig tekst i bokselskap.no:
Utvalgte dikt (1916-29)