Satire, sensur og privilegier – om trykkerne og distribusjon av visetrykk

Astrid Nora Ressem

Den 22. november 1634 måtte fire av trykkerne i Peder Rafns visebok (PRV) stille foran universitetets konsistorium (kollegiet). Der ble de advart mot å trykke nidviser og andre smedeskrifter med ærekrenkende og ondskapsfull omtale av folk. Typografene Salomon Sartor, Melchior Martzan, Tyge Nielssøn og Henrik Kruse måtte love at de heretter «ingen Skandskrifter skulde trykke sub poena confiscationis Typographiæ» (DM, 208). Vi må anta at de hadde produsert slike småtrykk tidligere, og trolig fortsatte de med det. For produksjonen av slike tekster stoppet ikke med dette, verken advarsler eller rettssaker hjalp. Sensuren på første halvdel av 1600-tallet fungerte først og fremst mot bøker, men det ble stadig gjort målrettede forsøk mot problematiske sjangre som almanakker, nyhetsblader og ærekrenkende viser og vers.

Den danske historikeren Charlotte Appel skriver at nettopp overfor disse populære og flyktige sjangrer kom det tunge sensurapparatet ofte til kort, ikke minst fordi det var vanskelig å rettsforfølge de mindre trykkeriene som ofte synes å ha spesialisert seg på produksjon av viser og lignende småtrykk (Appel 2001, 418). Denne type ærekrenkelser ble ansett som et stort problem for myndighetene og de som ble utsatt for dem, og kongen påla universitetet i København å overvåke boktrykkerne (Rian 2014, 196). Trykkere som sto i utkanten av det kongelige privilegiesystemet kan ha følt seg friere i forhold til å trykke usensurert stoff. En av disse var Andreas Koch. Han er den trykkeren som sammen med Georg Hantzsch er oppgitt på flest visetrykk i Peder Rafns visebok og er derfor ekstra interessant for oss. Koch er et godt eksempel på hvordan små trykkerier uten privilegier livnærte seg, og i tillegg til at det er bevart visetrykk etter Andreas Koch, havnet han i trøbbel ved flere anledninger og er omtalt i referater fra universitets konsistorium.

Andreas Koch var født i Tyskland og kjent i danske kilder fra 1626 da han ble anklaget for å ha trykket noen tvilsomme og ikke godkjente utgivelser, deriblant ei bolevise (løsaktig og syndig elskovsdikt). Den 19. august 1626 bekjenner typograf Koch at fra et opplag på 450 eksemplarer hadde de tre studentene som bestilte trykket mottatt 350 eksemplarer og at han hadde beholdt 100 selv. Vi kan anta at dette var en del av betalingen for oppdraget. Senere samme måned ble det bestemt at man skulle se gjennom fingrene med tiltalen mot Andreas Koch fordi han ikke kunne dansk og dermed ikke forsto hva han hadde vært med å publisere. Allerede året etter måtte Koch igjen stå til rette foran konsistoriet for slurvete arbeid med et carmen (dikt, sang, musikk, hekseformular eller orakelsvar på latin) blant annet fordi det var fullt av grammatiske feil. Og noen år senere, i 1630, kom han i forhør fordi han hadde trykket 700 eksemplarer av en omstridt bok av den avsatte norske presten Oluf Lauritzsøn: Gud Faders Døttre (DM, 205–206). «Famosum scriptum», et famøst ærekrenkende skrift og «Skandskrift», smedeskrift, står det i referatet, akkurat det som de fire mer kjente boktrykkerne fra perioden ble advart mot å trykke noen få år senere.

Fig. 1. Boktrykkeri. Tresnitt av Jost Amman, 1568. Public domain.

Trykkerne var selve navet i visetrykkenes kretsløp. Sammen med oppdragsgivere, visemakere og selgere var de forutsetningen for produksjon og omsetning. Muntlig overlevering av viser er godt kjent både lenge før og etter boktrykkerkunsten ble utviklet, og håndskrevne visenedtegnelser til personlig glede, dokumentasjon eller salg har en lang og rikholdig historie. Men skillingstrykk og andre visetrykk kom med boktrykkerne, og de representerte en ny måte å formidle viser på. Visene ble trolig tilgjengelige for både flere og andre mennesker enn de muntlig traderte visene, visetrykkene kostet penger og var en del av en større økonomi og et kommersielt marked, de forutsatte et visst nivå av leseferdigheter, og visene ble en del av en materialitet med bilder, friser, vignetter, bokstavtyper og papir. Og det fulgte gjerne underholdning med visetrykkene. Omreisende selgere gjorde det som sto i deres makt for å tiltrekke seg kjøpelystne og var en del av det offentlige rom sammen med omreisende musikanter, teatertrupper og andre som levde av publikums gunst.

De fleste av boktrykkerne som etablerte seg i Danmark-Norge mot slutten av 1500-tallet og første del av 1600-tallet var tilvandrende, mange fra Tyskland, noen fra Nederland og Sverige, eller de var etterkommere av disse. Dette gjenspeiles også for boktrykkerne som er oppgitt på visetrykkene i Peder Rafns visebok. Hele fem, kanskje seks, av sju trykkere har tysk bakgrunn. Mads Vingaard står bak det eldste trykket i viseboka, En Ny Vise/ Om den Yderste Dommedag (PRV 41), trykt i 1583. Han var fra en tysk boktrykkerfamilie og sønn av Hans Vingaard som innvandret fra Stuttgart omkring 1528 til Viborg og senere til København.

Trykkeutstyret gikk ofte i arv fra far til sønn eller ved ekteskap med trykkernes enker, og etter Vingaards død ble virksomheten ført videre av hans arvinger under ledelse av boktrykker Lorentz Benedicht som hadde giftet seg meg enken (DBL). I følge Åke Davidsson hadde også en del av Mads Vingaards trykkemateriell tilhørt Christopher Bach og Hans Zimmermann. Neste generasjon i overdragelsene var Salomon Sartor (Davidsson 1962, 10–20). I motsetning til andre håndverkere på den tiden ble ikke det typografiske faget organisert i laug. Enhver kunne derfor i prinsippet etablere seg som boktrykker. Men det krevde store økonomiske investeringer ved anskaffelse av trykkeri med presse, skrifttyper med mer, og papir var svært kostbart. På grunn av reguleringer der visse boktrykkere ble privilegerte med tollfrihet på papir og annen skattefrihet, var det også så som så med den frie konkurransen (Appel 2001, 463).

Mange av utgivelsene som trykkerne produserte, også praktutgaver, var helt eller delvis finansiert av dem selv, og de sto også ofte selv for salget. I en del tilfeller var det forfatterne som kostet produksjonen og solgte, det kunne også være bokhandlere og bokførere som bestilte og finansierte, eller trykkerne kunne gå i kompaniskap med disse. Visetrykk, nyhetsblader og andre småtrykk hadde lave produksjonskostnader med tilsvarende stor fortjeneste, og de kunne være med på dekke utgifter til dyrere produksjoner. En måte å sikre inntekter på for forfattere og trykkere samtidig som man knyttet seg til mulige mesener, var å dedisere visene til viktige personer. Dette er en godt kjent praksis med bøker, men Peder Rafns visebok viser at dette også ble gjort med visetrykk. Samlingen har mange trykk med dedikasjoner, og gjennom å avdekke hvem disse personene var, danner det seg et bilde av miljøer og nettverk. Også trykkere uten privilegier som Andreas Koch ga ut visetrykk med dedikasjoner til øvrighet og borgerskap, og for Koch sin del gjerne i samarbeid med den populære forfatteren Søren Hansen Tvilling. Dedikasjonene kan vise hvordan adelige og geistlige samt borgerlige embetsmenn på denne måten har tatt aktiv del i utvelgelsen og finansieringen av lesestoff. De tydeliggjør at ulike samfunnslag og miljøer var involvert i denne type publikasjoner og utfordrer en etablert oppfatning av at rimelige visetrykk først og fremst sirkulerte blant allmuen.

I tillegg til å selge fra eget trykkeri hadde enkelte trykkere bokskap, eller boklader, i eller ved kirkene. For københavntrykkerne var det Vår Frues Kirke som gjaldt. Salomon Sartor var en av de som hadde plass der, nærmere bestemt i Rochi Kappel. Det var konkurranse boktrykkerne imellom, og det ble rapportert om uoverensstemmelser og mislighold. Sartor hevdet å ha blitt banket opp av Henrik Waldkirchs boksvenner. Han ble selv beskyldt for ikke å betale husleie, og han fikk advarsler om at hvis han ikke holdt sin boklade åpen og ryddig, skulle plassen gå til en annen.

Det ble ellers klaget på at gammelt og defekt materiale ble bundet inn på nytt og forsøkt solgt, og at det var mye «forargelig materiale» i bokladene i Vår Frues Kirke (DM, 133 og 135). På grunn av en tiltagende verdslig karakter over det som befant seg til salgs i og ved kirkene, reiste det seg en bevegelse mot verdsliggjøring av kirkene. I København flyttet handelen med bøker og andre trykksaker etter hvert til området rundt den nyopprettede Børsen på Statsholmen der også andre kremmere og handelsfolk holdt til (Birkelund, Dansten og Nielsen, 1:139). I 1658 ble kirkene i København helt stengt for bokhandlere (Rian 2014, 201).

Fig. 2. «Gehoor». Etsning av Jan Both, etter Andries Both, 1620–1638.
Eier: Rijksmuseum.

Allerede på 1500-tallet reiste bokførere rundt i Norge. Danske og tyske bokførere, ofte kommisjonærer for de store utenlandske boktrykkeriene og bokhandlerne, forsynte norske byer og steder med litteratur, inkludert visetrykk. De dro rundt som kramkarer og satte opp boder i herberger eller ved kirker, gjerne i forbindelse med markeder eller messer. En historie som gir oss et bilde av hvordan handelen kunne foregå, er denne om Wulf bogbinder i Odense fra 1580-årene: Wulf hadde sendt sin medhjelper Jacob Nielsen til Norge med bøker til det norske markedet, og som betaling mottok Nielsen tømmer som dernest skulle sendes til Nordtyskland, mot nye bøker eller «rede penge» (Appel 2001, 465).

Privilegier med skattefrihet ble også brukt som virkemiddel til å stabilisere handelen med bøker og andre trykksaker, med mer eller mindre hell (Tveterås 1950, 1:19–26). Som trykkerne måtte også bokførerne forholde seg til restriksjoner og forbud, og i et kongebrev av 1. oktober 1638 forbys alle bokførere å falby lettferdige boleviser og andre utjenlige viser, dikt, fabler, eventyr og ublue kjærlighetsbøker (Salmonsen 1897, 401–402). I tillegg til spredning ved hjelp av trykkere, forfattere, bokførere og andre omreisende peker Appel på arv, gjeldsutlegg og auksjonskjøp som kanaler for spredning av bøker og andre trykksaker, og i tillegg til gavegiving, kunne de også lånes eller stjeles (Appel 2001, 498–509). Og prisen for et visetrykk? Det står ingen fastpris på noen av trykkene i Peder Rafns visebok, kanskje nettopp fordi de like gjerne var brukt som byttemiddel mot andre varer eller gaver som solgt kontant. Men ulike kilder anslår en halv til én skilling.

I 1631 ble Andreas Koch enda en gang innkalt til universitetets konsistorium. Det gjaldt ei satirisk vise med tekst av Søren Hansen Tvilling, en forfatter og musiker som dukker opp flere steder i samlingen. Og her er det vanskelig å ikke falle for fristelsen å spekulere. Quid tua? Det er: Huad kommer det dig ved? (PRV 48) er ei kjent vise skrevet av den samme Tvilling, utgitt i det samme år, 1631, trykker ikke oppgitt. Visa er en av de tidligste kjente danskspråklige verdslige satirer og ble hurtig spredd i nye opplag og i muntlig tradisjon. Tvilling skriver snedig på tittelbladet at innholdet ikke sikter til bestemte personer, men til alle som føler seg truffet. Kan det være denne visa Andreas Koch igjen kom i søkelyset med? Han trykte som vi har sett ellers flere av Tvillings viser. Uansett om det var denne visa eller en annen: Atter en gang slapp Koch unna fordi han var en outsider, en som ikke var i det gode selskap. Konklusjonen på saken var at Koch ikke hørte under «Academiets Jurisdiction» og det fastsettes at «Med Typographo Coccio kan man intet befatte sig» (DM, 207). Men året etter endret dette seg: I 1632 fikk han kongelig utnevnelse og privilegium som boktrykker i Lyckstad i hertugdømmet Slesvig og Holstein, nå Glückstadt (Ilsøe 1992, 48).

Et av hans visetrykk fra 1630, En liden Morgen oc Aften Bön (PRV 32), viser at Koch kunne kunsten å trykke noter, og i 1648 står han oppgitt som trykker på «Første Snees» av Søren Terkelsens betydningsfulle Astree Siunge-Choer. Eller Allehaande artige och lystige ny Verdslige Viser/ med deris Melodier, utgitt i Lyckstad. Musikkforsker Nils Schiørring hevder at spesielt melodiene fikk stor gjennomslagskraft, og at utgivelsen «opnåede at blive generalnævner for en epoke i dansk visesang» (Schiørring 1950, 367). Andreas Koch ble aldri en av de store boktrykkerne rost for sine praktverk, men hans rolle som trykker av viser på 1600-tallet, både tekster og noter, er viktig, og kildene gir oss et kikkhull inn til en fascinerende trykkervirkelighet.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.