I Peder Rafns visebok er det tre visetrykk med noter, nærmere bestemt hvit mensuralnotasjon. Dette er en sjeldenhet i denne typen småtrykk, og de er blant de eldste notetrykkene i Danmark-Norge. Det vanlige er at det vises til en kjent sang og dens melodi. «Under den Melodie som», «Siungis som» og «Siungis met den Tone som» er standardformuleringer som vi finner fra visetrykkenes morgen på 1500-tallet og fram til skillingstrykk på begynnelsen av 1900-tallet. De tre trykkene er En liden Morgen oc Aften Bøn (PRV 32) trykt i 1630 av Andreas Koch, En Kort dict (PRV 50) trykt i 1629 av Georg Hantzsch og Jt Christeligt Skifftemaal (PRV 63) der verken årstall eller trykker er oppgitt. Flere ting tyder på at PRV 63 er trykt av Henrik Waldkirch eller Georg Hantzsch, og 1621 er et foreslått årstall (Tunold 1936c, 24). Dette notetrykket skiller seg fra de andre ved at melodien er satt ut for fire stemmer, noe som viste seg skulle gi noen ekstra utfordringer i transkripsjonen.
Mensuralnotasjon er en notasjonsmåte som ble utviklet på 1200-tallet og var i bruk til tidlig 1600-tall, hovedsakelig beregnet på den flerstemmige vokale musikken. I motsetning til eldre notesystemer, anga mensuralnotene både tonehøyde og tidsverdi. De vanligste noteverdiene var maxima, longa, brevis, semibrevis og minima. Med den hvite mensuralnotasjonen, som kom i bruk rundt 1450, ble et notesystem med fem linjer befestet. I løpet av 1600-tallet ble taktstreker vanlig og notene mer lik vår tids notasjon.
Melodiene er transkribert i to versjoner, den ene så tett opp til originalen som mulig med moderne notasjon, den andre er en gjengivelse og rekonstruksjon som ligger nærmere vår tids praksis. Med transkripsjonene håper vi at notene og melodiene blir lettere tilgjengelige for lesere som er ukjent med mensuralnotasjon. Problemstillinger rundt manglende samsvar i forholdet mellom notasjon og framføringspraksis vil forhåpentligvis lede spesielt interesserte til originalen og fordypning av periodens musikkuttrykk. Utfordringen i denne type arbeid er å finne en balanse mellom dokumentasjon og fortolkning når det tidlige 1600-tallets notasjon med datidens forståelsesrammer skal tilpasses vår tids form og erfaring. Faksimiler av de originale notetrykkene vil være synlig og tilgjengelig ved siden av transkripsjonene og hvert enkelt notebilde er kommentert.
Selv om hvit mensuralnotasjon rent typografisk ligner på vår tids notasjon og er en forløper for denne, er det allikevel mye som avviker. For eksempel deles en moderne helnote til to halvnoter, mens en semibrevis kan deles i både to og tre deler. Denne variabiliteten i notenes relative lengde finnes ikke i nåtidig notasjon. Tolkningsrom i forholdet mellom det noterte og samtidig framføringspraksis gjelder også for det tonale. Det er usikkert om tonehøydene representerer et system med bakgrunn fra renessansens Musica recta og Musica ficta der alle noter og intervaller ikke nødvendigvis skal tolkes som faste, men snarere som fleksible tonehøyder. Dette vil være spesielt merkbart ved flerstemmighet. En notetro framføring av den flerstemmige satsen i PRV 63 er preget av dissonans, noe som enten kan skyldes feil i notetrykket eller at spillerommet for tonal fleksibilitet er annerledes enn i vår tids praksis.
Noteverdiene kan synes lange i forhold til gjeldende praksis i dag, og i utgivelsens moderniserte og rekonstruerte versjon er noteverdiene halvert. Tonehøyder er de samme som i originalen da en rekonstruksjon av disse ville bli for usikker.
De to første melodiene er notert i c-nøkkel plassert på ulike steder på notelinjen. PRV 63 har i tillegg g-nøkkel og f-nøkkel. Nøklene som er brukt i originalen beholdes i transkripsjonen, men utseende endres til vår tids form av nøklene. Solostemmene i de moderniserte versjonene er transponert til g-nøkkel eller oktavert g-nøkkel, som de fleste i dag er mer fortrolig med. Den flerstemmige satsen (PRV 63) er notert i henhold til vår tids vanligste notasjon av flerstemmig sang, dvs. g-nøkkel for cantus (sopran) og altus (alt), oktavert g-nøkkel for tenor og f-nøkkel for bassus (bass).
Taktart gjengis som i originaltrykket, men må ikke tas for bokstavelig i vår tids betydning av denne. Angitt takt kan forstås mer som puls enn fast metrum. I modernisert noteversjon med halvert noteverdi, har vi valgt å beholde taktart selv om den knapt gir mening, da et alternativ ikke er helt opplagt.
Ingen av notene har taktstreker. PRV 32 mangler doble streker som avslutning på melodien, noe som ikke var uvanlig for perioden. I PRV 32 og 63 er det et repetisjonstegn; to korte loddrette streker med to prikker på hver side. Dette er gjengitt som et moderne repetisjonstegn i begge versjonene.
PRV 50 og 63 har b for h som fast fortegn. I tillegg er både b og x (andreaskors med doble streker) brukt som løse fortegn, b for senket tonehøyde og x for hevet tonehøyde. De tolkes gjerne som en kromatisk halvtone henholdsvis ned og opp. Men spesielt i flerstemmighet møter vi noen av de samme problemstillingene som nevnt under «Noter». Praksis tilsa at det kunne være nødvendig å justere tonehøyde for å oppnå riktig klangbilde. Løse fortegn kunne også brukes som påminnelser eller advarsler om hvordan det ikke skulle synges, og i 1523 skrev Pietro Aaron: «Accidentals are not needed by learned and practical singers, but are inserted only for inexperienced and unintelligent ones (Niecks 1890, 85).» Hundre år senere var trolig situasjonen en annen, men PRV 63 vitner om en bruk av fortegn som for moderne øyne og ører er ganske forvirrende. Vi kan selvsagt heller ikke se bort fra trykkfeil og misforståelser fra trykkerens, kopisten eller oppdragsgivers side.
Manglende taktstreker innebærer at løse fortegn kun gjelder for noten som de står foran. I og med at det ikke ble brukt oppløsningstegn, kan det allikevel være tvilstilfeller. I den moderniserte transkripsjonen har vi valgt å bruke vår tids symbol på fortegn, vel vitende om at løste fortegn kan gi en annen informasjon enn de opprinnelige fortegnene gjorde.
På slutten av hver notelinje har originalen et tegn som ligner på to små notehoder med en krøll. Disse forteller hvor første tone i neste notelinje er plassert, altså tilsvarende kustoder i visetekstene. Kustodene er ikke tatt med i transkripsjonen av verken tekstene eller notene.
I PRVs underliggende tekster til notene stemmer forholdet mellom antall stavelser og noter godt, men sammenhengen mellom toner og stavelser i teksten er allikevel ikke alltid innlysende ved første øyekast. I slike tilfeller er det brukt skjønn i transkripsjonen. I de påfølgende strofene kan det være et varierende antall stavelser, og tolkning vil være opp til sangeren/leseren. Det var ellers ikke uvanlig å skrive flere stavelser under én note, og i slike situasjoner fremgår ikke fordelingen av de enkelte stavelsene. Det avspeiler at sammenhengen mellom tekst og toner ikke var eksakt. I den moderniserte versjonen er det brukt bindestrek mellom stavelser, og orddelinger følger så godt som mulig moderne prinsipper.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Peder Rafns visebok har lenge vært en av Nasjonalbibliotekets best bevarte hemmeligheter. Den er intet mindre enn Nordens største enkeltsamling av visetrykk fra 1500- og 1600-tallet, opprinnelig utgitt i Danmark-Norge og Tyskland mellom 1583 og 1634. Samlingen er et massivt bidrag til en kildefattig tid.
Denne tekstkritiske versjonen av Peder Rafns visebok åpner tilgangen til dette unike materialet for forskere og andre interesserte, og belyser den i et bredt tverrfaglig perspektiv. Transkripsjonen av tekster og melodier følger moderne edisjonsfilologiske standarder, og fragmenterte tekster er – så langt det er mulig – restituert etter andre eksisterende kilder. Utgaven er utstyrt med kommentarer til trykkenes materialitet, omtalte personer, illustrasjoner, melodier og bibelreferanser, med ordforklaringer, samt faglige innledninger.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
