Peder Ravn og hans verden

Chris Nyborg

Peder Ravn var en av mange danske embetsmenn som kom til Norge på begynnelsen av 1600-tallet, og som gjorde karriere her i landet. Som det er vanlig i denne perioden, vet vi ganske mye om embetsutøvelsen, men lite om personen ellers. Allikevel kan vi gjennom de bevarte kildene pusle sammen et omriss av hans liv. Deler av hans personlighet kan vi også se, men dessverre kommer slikt oftest fram i forbindelse med konflikter. Inntrykket man da blir sittende igjen med er en vrang og vanskelig kranglefant. Men vi vet jo noe mer – vi vet at en som tidligere hadde vært i hans tjeneste satte så stor pris på ham at han bandt sammen visetrykk han hadde samla, og skrev en hyggelig dedikasjon til Peder Ravn i den. Vi vet at denne boka ble tatt vare på, og må anta at den også har vært brukt av sin opprinnelige eier. Mannens dårlige sider har blitt stående som hans epitaf, og de gode sidene må vi forsøke å lirke ut mellom linjene dersom vi skal kunne se noe i nærheten av et helt menneske.

I et dokument skrev han seg Peder Raffn Laugssøn. Og det er egentlig det vi vet sikkert om hans avstamning – faren må ha hett Lauge. Vi kan nok også gå ut fra av navnet Ravn var et slektsnavn, og ikke noe han hadde tatt selv. Og da dukker det opp en kandidat til å være hans far, nemlig Lauge Pederssøn Ravn på Vellinggård i nærheten av Vejle. Han levde fra omkring 1530 til 1610, og selv om han da må ha vært godt voksen da Peder ble født, kan jo hans kone ha vært mye yngre. Henne vet vi dessverre ingenting om. Den mulige faren er heller ikke mye omtalt i kildene, så det er vanskelig å være sikker.

Vi vet ikke engang når Peder ble født. Men vi har noen spor. Det ene er hans kone, som vi skal komme tilbake til. Hun var født omkring 1580. Da er det tvilsomt om han er født noe særlig etter det. Det andre er hans embetskarriere. Første gang vi møter ham, i 1608, var han sorenskriver. Dette var et embete som nylig hadde blitt innført, i 1591. I den første tida var det ikke mange krav som ble stilt til sorenskriveren. Han trengte ikke verken juridisk utdanning eller kjennskap til de gamle norske lovene, og noen minstealder er heller ikke nevnt. Sorenskriverembetet var et av de laveste i det norske rettssystemet, og de ble ansatt lokalt av bygdefolket. Lese- og skrivekyndighet var det viktigste kravet, for nå skulle det bli slutt på at dommer fra bygdetinget ikke ble skikkelig nedtegna.

Peder trengte med andre ord ikke å ha hatt noen lengre utdanning bak seg. Hans senere karriere kan tyde på at han i det minste hadde studert noe ut over latinskolen, men selv som lagmann kan han ha fått godkjentstempelet til dels på grunn av sin arbeidserfaring. Myndig må han ha vært, og på det tidspunktet var myndighetsalderen 20 år i Norge og faktisk bare 15 år i Danmark. Først noen år senere, i 1619, ble dette samkjørt i dobbeltmonarkiet, og myndighetsalderen spratt opp til 25 år. Nå kan vi være ganske sikre på at det ikke var en 15-åring som reiste nordover og ble sorenskriver, og det er ikke urimelig å tenke at han var et sted mellom 25 og 30 år gammel. Da havner vi kanskje rundt 1580 for hans del også. Han kan ha vært eldre enn dette – men trolig ikke så fryktelig mye eldre, siden han ser ut til å ha vært i full vigør i 1641.

Fig. 1. Den norske delen av Peder Ravns verden – fra Stavanger i sørvest til Stange i nordøst, fra Bergen i nordvest til Oslo i sørøst. Johannes Janssonius: Nova et accurata Tabula episcopatuum Stavangriensis, Bergensis et Asloiensis, 1636.

Hans første embetsområde var Hedmark og Østerdalen, der han var sorenskriver i fire år. I 1611 er det nevnt at han bodde på Dælin i Stange prestegjeld. I 1612 får han en ny stilling som byskriver i Oslo, der han også ble borger. Det er det gamle Oslo vi snakker om, «byen under Eikaberg». Han må ha gjort en god jobb, for to år senere får han et skikkelig opprykk. Den 10. juni 1614 ble han utnevnt til riksskriver med sete i Oslo.

Det må være i denne perioden i Oslo at han traff Karen Hansdatter Stampe. Hun var datter av den velstående borgeren Hans Stampe, en av byens ledende menn. Det er ikke urimelig å tenke seg at forlovelsen mellom de to ble inngått en gang etter opprykket i 1614 – riksskriveren må vel ha vært et godt nok gifte for datteren til Stampe. Ekteskapet ble også ganske så sikkert inngått før neste opprykk i 1620. Er det dette bryllupet som var foranledningen til den første visa i Peder Rafns visebok? Akrostikonet med deres navn så vel som teksten er passende til et bryllup. Referanser til en farlig situasjon for konge og religion i denne visa kan passe godt med perioden – det vises trolig til den første tida i krigen som brøt ut i 1618, den vi i dag kjenner som tredveårskrigen.

Ekteskapet med Karen betydde mer enn at han ikke lenger trengte å sove alene. En rik og mektig svigerfar var det fint å ha, og man mener også at han fikk et par svogere med mye innflytelse. Hans Nielssøn Griis – forfatteren til en av visene i boka – var gift med ei annen datter av Hans Stampe, så han og Peder var svogere. Men det ser også ut til at lagmann Povel Leth var gift med ei datter av Stampe, Else Hansdatter. Det svogerskapet kan ha vært avgjørende for det siste opprykket i Peders karriere.

Den 11. januar 1620 bestemte kongen at Peder Ravn skulle få lagmannsembetet i Stavanger når Povel Leth gikk av. Leth begynte å bli gammel, og verken så eller hørte så godt lenger. Hvis de to virkelig var svogere, er det all grunn til å tro at det ligger bak utnevnelsen. Det var på ingen måte uvanlig at avtroppende kom med anbefalinger om hvem som skulle etterfølge ham. Den 7. oktober 1620 ble tilsettingsbrevet underskrevet. Ting tok tid den gangen, for først skulle brevet bringes til Norge, og så skulle Peder ta den lange turen fra Oslo til Stavanger. Han forlot Oslo, uvitende om at byen bare hadde fire år igjen før den store brannen som tok knekken på middelalderbyen. Først i januar 1621 møtte han i rådstua i Stavanger, med lovboka som Leth hadde overdratt til ham.

Peder Ravns virke som lagmann følger mønsteret vi kjenner fra andre i embetet. Det går i både lokale saker, og kommisjonssaker i andre distrikt der lagmannen var inhabil. Peder fikk også, som de fleste lagmenn, oppleve at det ble oppnevnt en kommisjon for å granske hans domsavsigelser. I 1631 ble han faktisk dømt på herredagen, og måtte bøte ti riksdaler for å ha avsagt noen dommer som ikke holdt mål. Det som går igjen når det klages på Ravn er at det er en blanding av merkelige dommer og andre konflikter med borgerskapet. Ved en anledning skal Peder ha sagt at «borgermester Søren Jensens røff og hans munn agtet han lige meget». Språkbruken kunne være nokså direkte på den tida, men dette var å by opp til slagsmål.

1600-tallet var hekseprosessenes århundre, og lagmennene ble også trukket inn i dette. Det var flere trolldomssaker i hans distrikt, og i minst et tilfelle avsa han selv dødsdom. Særlig én sak fortjener å nevnes. I 1634 ble nemlig Peder og Karen trukket inn i en sak. Ei klok kone, Adlaug Eriksdotter, ble anklaga for trolldom. Hun fortalte hva hun hadde holdt på med, og nevnte flere framstående borgere som kunder. Kanskje tenkte hun at det ville hjelpe henne ut av knipa; hvis selveste lagmannen ble dratt inn ville han vel sørge for å få stoppa saken? Peder hadde fått kjerringråd som skulle gjøre ham til en bedre taler. Vi aner et snev av dårlig selvtillit, og et håp om å kunne vinne i de mange diskusjonene med borgerskapet. Karen hadde kjøpt et gullstykke på størrelse med en ert, som hun skille bite i som middel mot sjøsyke. Det hjalp ikke for Adlaug å nevne lagmannen og hans kone. Hun ble dømt til døden av byretten, og Peder Ravn satte villig vekk sin underskrift på at dommen var riktig. Slik kan man også rydde problemer av veien.

Samme år hadde noen fått nok av konfliktene i Stavanger. Det ble bestemt at lagmann Hans Mikkelsen i Bergen skulle bytte plass med Peder. Nytt beite, nye muligheter. Men Peder havnet i krangel også i Bergen. Det hele toppa seg i 1640. Bergen ble det året ramma av en stor bybrann. Det er da Peder av en eller annen grunn presterte å si til noen av de ulykkelige borgerne at han godt kunne tenke seg å sørge for at resten av byen også brant. Folk ble så klart rasende. Han ble angrepet i sitt hjem, og ei skotsk kvinne gikk så langt som til å stikke ham i brystet med en kniv. Huset ble delvis rasert, og Peder måtte flykte for livet til Bergenhus der han kunne få beskyttelse fra lensherre Jens Bjelke.

Nå hadde han gått for langt. Bjelke satte i gang undersøkelser, og Peder ble sittende i husarrest på Bergenhus i flere uker. Nå var det vel heller ikke særlig trygt for ham å gå ut, så det var nok like greit sånn. Det ble oppnevnt en kommisjon, som kom til at han ikke var å klandre, og at han hadde rett på erstatning. Men saken ble allikevel begynnelsen på slutten.

Vi vet ikke helt hva som egentlig skjedde, men den 5. juli 1641 fikk Peder rett til å få gjenopptatt en voldsdom mot ham i Danmark. Den hadde blitt felt uten at han visste noe om saken. Det er grunn til å tro at han valgte å følge opp dette selv, og dermed reiste til København. Ikke fordi vi vet noe mer om saken, men fordi han jo fikk ei samling med viser. Bare fæl kan han ikke ha vært, når en tidligere ansatt hadde tatt seg bryet og kostnaden med å samle inn så mange viser og få dem innbundet.

Dette ble slutten på hans karriere. Jakob Hansen hadde siden 1638 hatt løfte på lagmannsembetet i Bergen når det en gang ble ledig, og den 22. august 1641 ble han formelt utnevnt. Peder fikk sin pensjon, i form av at han fikk inntektene fra Vatne prebende til sin død. Vanligvis lå dette til den sittende lagmannen i Stavanger. Hvor han bosatte seg er usikkert, men han følte seg vel ikke så veldig velkommen i Bergen lenger. Under en bybrann i 1633 mista han det meste av sine eiendommer i Stavanger, men det er ikke urimelig at han flytta tilbake dit, tettere på inntektskilden i Vatne.

Hvor lang tid han hadde igjen – og om Karen fortsatt var i live da han gikk av – vet vi ikke. Det nærmeste vi kommer er at han i 1649 omtales som «salig». En gang mellom 1641 og 1649 gikk Peder Ravn ut av tiden.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.