Tause invitasjoner, delte øyeblikk. Om det store og lille livet i Peder Rafns visebok

Siv Frøydis Berg

I Peder Rafns visebok finnes det ei vise med den urovekkende tittelen En Merckelig Vise om den yderste Dommedag (PRV 30). Visa er udatert og trykket i København. Noen få år seinere innledet den samme visa den norske boktrykkerkunstens historie da Tyge Nielssøn utga visa i Christiania i 1643. Allerede i første verselinje trer sangeren fram fra teksten, henvender seg til publikum og påkaller tilhørernes oppmerksomhet:

EN merckelig Vise ieg quæde vil/
Christe giff mig din Naade der til/
Dit hellige Ord baade quinde oc mand
Ræt veyen til salighed lære kand.
     J Basunen blæser Guds Engle/
     Saa vide gaar liud aff.

En merkelig vise! Kom, hør hva jeg synger! Kanskje kan vi se for oss en muntert lokkende skikkelse i Københavns trange gater, med blunk i øyet og nettopp dette visetrykket i hånda. Refrenget var umulig å få ut av hodet når det først hadde kommet inn: «J Basunen blæser Guds Engle/ Saa vide gaar liud aff». Visene inviterte. Når de var i bruk skapte de delte øyeblikk, kanskje også samhørighet i en felles forståelse av at ja, sånn er det å være menneske i verden.

Dette er en påstand: Visetrykkene inviterer fortsatt.
Men hvordan kan de invitere inn etter fire hundre år? Hva inviteres vi inn til? Kan visene si noe om hva slags livsverden menneskene i Peder Ravns tid forholdt seg til? Hva slags forestillinger ble aktivert i tekstene, hvilke erfaringsrom og forventningshorisonter ble tegnet opp? Hvordan ble tekstenes egen samtid beskrevet, hvordan kunne den gi forklaring og mening til menneskelige erfaringer og følelser?

En Merckelig Vise om den yderste Dommedag byr ikke på uregisserte øyeblikk. Hvert visetrykk i samlingen ble skrevet, produsert og dekorert ut fra samtidas smak og ulike politisk-religiøse betingelser. Den eldste teksten er datert 1583. Det er knappe 50 år etter at Christian 3. innførte reformasjonen, parallelt med at Norge ble redusert til et lydrike, uten eget riksråd.

Da drettemaker Maurysen fikk de siste visetrykkene bundet inn i 1641 hadde Danmark-Norge for lengst fått erfaring med Europas blodige trettiårskrig, krigens redsler og frykt.

Fortellingene om det hinsidige og etterlivet eksisterer side om side med høyst dennesidige erfaringer: krigene i Europa som rykker nærmere, bybrannen i Oslo, vovede og muntre jaktviser med dobbel bunn, sanger om kjærlighetens sødme, dens lumske feller og bunnløse sorg. Men det var også sol og sommer disse årene. I spennet mellom det store og det lille livet får menneskenes følelser stor plass.

Mange av tekstene er fremmedartede og kan plasseres innenfor rammene i ei tid seinere beskrevet som en verden av tegn (Gilje og Rasmussen 2002, 2:203–232). For dagens lesere vil tilstedeværelsen av Gud og dommedag fortone seg påfallende. Svært mange av visene tematiserer og beskriver sin egen tid og verden som den siste: «Nu, i vår tid», «I de Sidste dage», «De sidste Tiider», «… i disse sidste tide iblant Menniskenes Børn», denne «Sidste Verdens tiids betrøffuelige Vilkaar». Evighetens snarlige nærvær, med helvetes pinsler og himmelsk lykke er som en livsbetingelse i mange av visene. De sikreste tegnene på at endetiden var like rundt hjørnet kunne leses nettopp i himmelens og naturens uregelmessigheter. Slike syn ble tolket som jærtegn, som varsler fra Gud til menneskene.

Det er fire dommedagsviser i Peder Rafns visebok. Mange flere skriver seg inn i og forsterker fortellingene om «de siste tider», de siste onde tider. Den innledningsvis nevnte merkelige visa om den ytterste dommedag (PRV 30) beskriver hvordan Gud viser sin vrede gjennom tydelige tegn, som alle kan lese:

O HERRE Christ dit Ord met fljd/
Paaminder oss alle paa denne tid/
Din merckelig Tegn lader du oss see/
J Soel og Maane lader du dem skee./.

Denne, og andre viser maler ut vers etter vers med stjerner som brenner og faller ned, solen som formørkes og blir blodrød, månen som blir rød og svart. Men også havet er i opprør, bølgene piskes, jordskjelv rammer sammen med alt man ellers kunne høre om i visene: krig, blodstyrtning, pest, uår, dyrtid, trusselen fra tyrkerne, pavekirken og Antikrist,og vanfødsler. Budskapet er gjennomgående og tydelig: Gud har sett seg lei på menneskenes synder (som aldri har vært større enn nettopp i denne tid), han straffer dem og sender utvetydige varsler – jo flere tegn som viser seg samtidig, dess nærmere er den siste timen. Menneskene bør omvende seg i tide, i bønn og anger, for etterpå var det for sent: mulighetene for å kunne påvirke det endelige utfallet gjennom bot og avlat forsvant med reformasjonens avskaffelse av skjærsilden.

Guds vilje kunne leses i Bibelen, men også i Naturens bok, biblia naturae. Fordi Gud selv åpenbarte seg gjennom naturens evige og uforanderlige regelmessighet, ble alle former for avvik tatt på største alvor. Kunsten å fortolke merkverdigheter i naturen var både folkelig og lærd. Den renessansehumanistiske bevegelsen søkte å erkjenne Gud gjennom naturen, og vurderte synene opp mot antikke og bibelske tekster. Dette sammenfalt med den tidliglutherske teologien, der endetidsforestillingen sto sentralt. Både Martin Luther selv og hans «høyre hånd», Philipp Melanchton, aktiverte og ga den gamle jærtegnstradisjonen nytt innhold ved å knytte avvikene direkte opp mot eskatologiske bibelsteder, som Johannes åpenbaring og Matteusevangeliet. Her beskrives blant annet hvordan de siste tider skal vise seg som «tegn i sol og måne og stjerner», hvordan solen skal formørkes og månen miste sitt lys på den ytterste dag.

Men dommedagsviser kan også handle om overjordisk lykke. I En gandske trøstelig Aandelig Sang oc Vise om den Yderste Dag/ oc de vdualdis Glæde/ etc. (PRV 69) leses fremdeles tegnene i sol og måne, men her som de viser seg etter dommedag: «Solen bliffuer ny oc reene/ Baade Maane og Stierner all/ Skal tusind gang klarer skinne…» Den nye verden beskrives som den deilig sommers tid – og synges på den jublende melodien av en kjent og kjær sommervise, «Hertzlich thut mich erfrewen/die liebe Sommer zeit». Dette er visa for heldiggrisene, de utvalgte, og hva som venter dem av sang og herlighet, deilig mat og vin i Herrens himmelske saler når lyset omsider og uunngåelig vinner over mørket, over sorg, pine og død, når kjødet gjenoppstår og sorteres til høyre. Kun 2 av visas 24 vers er viet de ulykkelige som måtte til venstre ved Dommens dag, synderne, mammonistene.

Erfaringene av en ny og urolig tid, med moralsk oppløsning og forfall – en erfaring vi gjerne senere omtaler som modernitetens erfaring – kommer også til uttrykk i flere av visene. De henvender seg direkte til hver især, gjerne i form av syndskataloger der de fleste på en eller annen måte kan føle seg truffet. Quid tua? heter PRV 48, Det er: huad kommer det dig ved?

Tekst og melodi, den fengende og superpopulære Pickelhærings Vise, dro publikum rett inn i fart og moro, men også til sjelelig ransakelse. Gjennom 43 vers møter vi selve tidsånden i samtida: den listige Peder, renkenist og rentenist, som elegant ifører seg alle slags yrker i hele landet, og lurer folk på det groveste. I visas forord oppfordres leseren til å ransake sitt eget liv og levnet, og «bekiend indvortis at du ocsaa heder Peder i denne sag». Deretter kan Peders fromme forløper, Hr. Simplex av i går, manes fram igjen.

Andre viser igjen er mer spesifikt adressert. Alle forundret seg, gråt og sukket i visa om det forskrekkelige pikebarnet som ble født i Lund (PRV 24). Man skulle tro vanfødselen var et typisk dommedagsvarsel, men ifølge teksten var den et forfengelighetens vrengespeil som Gud satt opp «for dig»: han kan nemlig ikke fordra kvinnekjønnets jåleri, håroppsatser og skjønne moter.

I Peder Rafns visebok er det mange viser om krig. Striden mellom protestanter og katolikker, godt iblandet politisk revirpolitikk, bølget over kontinentet. Krigsvisene knyttet Danmark-Norge direkte til Europa, og trakk det protestantiske dansk-norske publikum inn i et skjebnefellesskap med europeiske søstre og brødre. De fleste krigsvisene forklarer politikk med religion, og betoner overordnet den religiøse konflikten snarere enn realpolitikkens mange motiver. De kunne også tilsløre innbyrdes uenigheter mellom konge og riksråd, slik tilfellet var da Christian IV førte Danmark-Norge inn i trettiårskrigen i 1625: riksrådet avslo samtykke til krig. Christian gikk inn som Holsteins hertug, ikke som dansk-norsk konge, med en hær hovedsakelig bestående av leiesoldater. Det var liten tradisjon for propaganda i det aristokratiske Danmark, skriver Øystein Rian. Likevel iscenesatte Christian seg selv i fromme positurer som forsvarer av den sanne kirke (Rian, 1997, 234). I lys av dette framstår PRV 27, O Dannemarck huad est du blind, svært interessant. Visa på 50 strofer er uten tittelside og følgelig udatert, men antas å være fra 1625. Her tegnes et utvetydig bilde av krigsdeltagelsens nødvendighet og som støtte til kongen.

Hvorfor er du så blind, Danmark, hvorfor sover du, i disse siste tider? spør visa. Krigene, plyndringene, drapene, all lidelsen skjer i nabolandene, akkurat nå: Frontene er steile, England mot Spania, Sverige mot Polen, Tyskland foraktes av paven, tusenvis av menn er meid ned med sverd, tusenvis av kvinner skjendet, kvinner og barn fordrevet av paven fra sin tro. Borte er den gyldne freden. Visa tegner tidlig et bilde av en konge som ikke bare forstår farene som truer, men som også agerer resolutt: «Her aff saa er vor Konning god/ Beveged flux i tide/ At voffu’ i Krig sit Liff oc Blod…» Lenger ut i visa, gjennom hele 6 strofer, beskriver visa hvorfor: «Hand strider med stor Farlighed/ For Guds Ords reene Lære/ Han strider for vor Salighed/ For Troen oc Guds ære». De neste 3 strofene åpner med «Gud bevare kong CHRISTIAN». Samtidig etableres et sterkt fiendebilde, av katolikkene, paven, munkene og tyrkerne – sikre og velkjente tegn på at den siste, store strid mellom Gud og Antikrist er i gang. Visa er et mesterverk i å påkalle en underliggende tone av frykt. Det er som om fienden langsomt rykker nærmere for hvert eneste vers. Du stoler på det salte vannet som omringer deg, står det. Du tenker det når ikke hit, for havet er ditt dike. Men, «Ey hielper Mur/ Ey hielper Vand/ Naar Gud dig ey vil holde». Selv fire hundre år senere kan man fornemme lammende angst dersom man tar seg tid til å synge dem langsomt igjennom, ett etter ett. Refrenget synes rettferdiggjort: «Gud naade os syndere alle».

Andre viser om krigen er som nyhetsviser. Vantro og sjokk preger PRV 44, Det elendige Magdeborg/ Det er/ Jammers vise/ oc Kummers Klage/ offuer den gode Evangeliske Stadt Magdeborg/ hendis ælendige/ sorgefulde oc ynckelige Tilstand: Huorledis hun vdaff Greffue Johan Tylli/ med stormer Haand er bemectiget/ oc jammerlig stucken i Brand/ den 10. May 1631. Massakren i protestantiske Magdeburg var trettiårskrigens kanskje verste enkelthendelse. «Dit Folk for Jld oc Suerd er dø», står det i en strofe. 20 000 av byens 25 000 innbyggere skal ha blitt drept på en eneste dag. Hele Guds kirke lider med Magdeburg, og aldri før har man hørt liknende: «Mand kandi oc ey begribe sligt / Thi det er wrandsageligt».

Visa er datert samme dag som massakren ble utført. Datoen 10. mai er litt forvirrende, ettersom grev Tilly og den katolske liga stormet bymurene først den 20. mai, etter lengre tids beleiring. Visa daterer imidlertid massakren etter den gamle julianske kalenderen, ikke den gregorianske som ble innført i 1582.

Mer lavmælte er de mange visene om det lille livets kjærlighet. Inderligheten i beskrivelsene av enkeltmenneskers høyst dennesidige erfaringer er langt fra endetidens spektakulære drama. Håp og glede, lengsel, sorg og uro fyller horisonten og versene, og er mer enn nok å bære. I den første av Tuende Lystige oc skøne Elskowens Vijser (PRV 96) møter vi den forlatte kvinnens ulykkelige erkjennelse av «aldri mer»: «Dit Hierte haarder end Steen monne vær Ja kaalder en Jis som Vandet bær…» Vi møter vissheten om at hennes kjærlighet er for alltid: «Ja om du slar dit Hierte fra mig/ Vil ieg aldrig slae mit fra dig…» Strofe etter strofe beskriver sorgen som for alltid har tatt bolig, og gleden som ikke vil vende tilbake. Døden er ønsket og forløsende. Trangen til å slippe fri fra jordelivet synes sterkere enn lengselen etter Guds evige herlighet.

Den andre visa bevrer av forelskelse. Tankene vandrer, kroppen er rastløs og urolig, om morgenen, dagen og aftenen, spaserende på gaten, «Jeg Soffuer ieg Vaager/Jeg græder/eller glædis/Min allerkieriste i Hiertet er…» Tekstens jeg vil kysse og grysse, drømmer seg bort. Og avslutter med å knytte seg til sin elskede, langt borte, med det uendelig sorgfulle «Nu ynsker jeg dig saa mangen Tusent god Nat… Ade mit Hierte! wi findis vel Snart.»

Rikdommen i drettemakerens gave til Peder Ravn åpenbarer seg i uant fylde fire hundre år senere. Visetrykkene er tidslommer som inviterer lesere inn i ei tid som for lengst er borte, til et fellesskap av mennesker som levde og pustet, elsket og sørget, lo, gråt og sang. De har vært døde i århundrer, men vi kan høre latteren, gråten og sangen. Tar man seg tid til å leite fram melodien, og langsomt synge seg gjennom visenes tallrike vers er det som om fortidas mennesker trer fram, rått og utilslørt, men også fremmed for vår egen tid.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.