Vi ligger i mørket og lytter til bombemaskinenes gang.
Fra spinnerier i himlen summer turbinenes sang.
Rastløst, rundt melkeveien, går flittige mønsterkverner.
Så veltes en last utfor stupet, mot byggverk og menneskehjerner.
Vi kjenner det hvinende fallet av dynamitt og stål, –
som kroppen, fordi den er sårbar, var et magnetisk mål,
Huset vårt svaier i braket, til det igjen finner feste.
Den dér var bestemt for andre. Så venter vi på den neste.
Men vi kan smile i mørket, beskyttet, fordi vi vet:
det finnes ting som er verre enn bombenes stupiditet,
Det er ikke Gestapos våben som truer i luftangrepet
Det er tross alt ikke sinnet som de har kraft til å drepe.
Vi har fått bedre skjebne enn de i Europas natt
som frykter at fienden skal ta dem, etter at motet er tatt.
I frihet skal vi få hjelpe de innestengte som kaller;
og derfor er det vi smiler, i mørket, mens bombene faller.
Morgenen kommer med havets våte og bleke vær.
Måkene, drevet fra elven, flyr mellom disige trær.
Men der hvor mennesket bygget, står murer, forbrente og sorte.
Her raket tårner mot himlen; og de er for alltid borte.
Kirker og støtter og saltgrå elisabethanske hus –
hvor rolig folket tar avskjed med alt som er lagt i grus.
Noe må bomben ramme. Velsignet hver bombe som skrånet
inn i et gotisk byggverk, hvis bare et barn ble skånet!
Kunsten skal ikke kjøpes med trelldom, ond og infam.
Hva hjelp i å miste sin frihet og redde sin Notre-Dame?
Kunsten har også rett til blodige sår som verker.
Og verden vil elske London for manglen på minnesmerker!
Kanskje må sinnet bli frigjort for fortidens trylletegn
som maner oss til å stanse. Over ruinenes stein
er rummet blitt høyere, större; uhindret styrker sydvesten.
Og friheten trekker sin ånde mer dypt i den nakne blesten!
Langs mitraljerte veier, på bombete busser og tog,
frem mellom byens ruiner, har konen på hjørnet dog
fått sine asters fra landet … Opp i morgenrå gater
strømmer flokker av småbarn, kjellernes bleke soldater.
Er dét som glimter i himlen uttrykkelig gjort for de små?
Ballongenes sølvelefanter lunter omkring i det blå.
Og der, hvor om natten er slagmark og luftvernkanonene smeller,
står piker langs speilglassruter og kikker på hattemodeller.
Løvegul stiger solen. De bader seg, London Bys
kjempende millioner i flommen av kjølig lys.
Da jamrer sireneropet, den angstfullt bølgende ringen
hvor vi er innesperret; og dog anfekter det ingen.
Livet myldrer i gaten som varslet lød på: alt klart.
Lite betyr et angrep, men alt: at vi blir forsvart.
Det kjempes deroppe, vi ser det. Farten av jagerne riper
i himmelhvelvingens blankhet hvite susende striper.
Om kvelden vet vi hvorledes vår tryggete dag ble skapt.
«Tyve av fienden ble nedskutt; åtte av våre gikk tapt»,
De ga oss det beste de hadde, de døde ukjente venner.
De ga oss en dag til å bruke, rakt med forkullede hender.
Igår, idag og imorgen skal flygernes stormblå flokk
gi til folket i London sin dristige målestokk.
Vi fikk en dag som skal brukes; og vi skal leve den under
en himmel av fallen ungdoms dyrekjøpte sekunder.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Diktsamlingen Friheten kom ut rett etter at Nordahl Grieg ble drept da flyet hans ble skutt ned over Berlin.
Samlingen inneholder en rekke dikt skrevet i krigsårene, bl.a. «17. mai 1940», «Kongen», «De beste» og «Viggo Hansteen».
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
Se faksimiler av 1. utgaven fra 1943 (nb.no)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
