Sommeren 1837 kom Camilla Collett tilbake til Norge etter ett års opphold i Hamburg, hvor hun hadde bodd hos geheimeråd Ludwig. Hun flyttet inn i sitt barndomshjem på Eidsvoll – i en alder av 24 år og fortsatt ugift. I den situasjonen fikk hun og venninnen Emilie Diriks idéen om å lage et tidsskrift, eller «et Blad», som de kalte det. De skulle selv være både redaktører og forleggere og hadde i utgangspunktet tenkt seg at også andre kunne få inn tekster der. Tidsskriftet skulle ikke trykkes, men sirkulere i ett håndskrevet eksemplar i «en lille utvalgt Kreds af Damer». Tittelen var navnet på en av tidens mest prestisjefylte matretter: forloren skilpadde.
Camilla Collett har etterlatt seg ganske utførlige planer for tidsskriftet i et brev til broren Oscar 31. august 1837. Hun skrev:
«Det er mig i en anden Henseende vigtig at faae nogle meer omfattende og uddannede Skildringer fra P[aris] gjennem Din veltalende Pen – som en velkommen Aquisition – smil ikke foragteligt! – til et Blad som Emilie og jeg skulle udgive, og som skal føre det beskedne Navn af «forloren Skildpadde» – beskedent – fordi vi aldrig ville lade Oprindelsen, Grundsubstancen ud af Øie, deels fordi vi i Mangel af at kunne lave en veritabel forloren Skildpadde som er Priisopgaven i den norsk-huusmoderlige Kokkekunst, vove at concurere ved Tillavelsen af en literair. Bladet skal udkomme paa fiint Postpapir en Gang om Ugen, og jeg er baade ansvarlig Redacteur og tillige Forlægger. Har Du derfor nogen interessant Skizze af P[aris] eller hvad som helst til denne Bestemmelse passende, da send mig det i hiin Form, det vil sige paa Postpapir, hvor Du kuns paa hvert Ark maa lade en Plads til Tittel og Vignet som jeg skal tilføie. Vort Auditorium vil for det første indskrænke sig til de tvende Redacteurer; med Tiden, hvis Bladet faaer nogen Fremgang, vil det blive læst af en lille udvalgt Kreds af Damer, eller af en Enkelt særdeles Begunstiget. Anonymiteten bliver paa strengeste Maade helligholdt. Det kommer til at bestaae af Opsatser i enhver Genre, Skittzer af det virkelige Liv, Byeanecdoter, Nyeheder og Sladder bliver ikke ubetinget foragtet, men det optages med Valg, E[milie] har allerede skrevet en fortræffelig Afhandling der hedder «et Selskab», og hvis «Tendents» (for at begynde med litteraire Termini) gaaer ud paa at latterliggjøre den Støien, det Vielgeschreierie, der i Huusholdningen gaaer foran et Selskab inde i Byen; og jeg tænker at indrykke en Opsats om mit Møde med Theodor Mundt.» (Collett 1930, 291–292)
Som man vil se når man leser Forloren Skildpadde, fulgte Camilla Collett og Emilie Diriks de beskrevne planer ganske godt, men det kom ingen tekster av andre inn i tidsskriftet, heller ikke av Camillas bror Oscar. De to lengste tekstene er Emilies «Et Selskab» og Camillas «Otte Dage i Hamburg», som handler om hennes møte med den tyske forfatteren Theodor Mundt. Første hefte innledes med en tekst hvor redaktørene erklærer bladets tendens, og utover i heftene er det flere småtekster: fiktive dødsannonser, pussige nyhetssaker, egenskrevne dikt og oversettelser av et par dikt av Heinrich Heine.
Emilie Diriks og Camilla Collett hadde kjent hverandre siden de gikk på samme pikeskole i Christiania i 1826, men først en del år senere begynte de å skrive brev til hverandre. Denne brevvekslingen ble svært omfattende, og et tema som stadig dukket opp der, var nettopp skriving. I løpet av våren 1837, mens Camilla var i Hamburg, begynte de – eller i hvert fall Camilla – å tenke på at de skulle skrive noe som kunne bli publisert. Ifølge brev til Emilie 14. mai 1837 leste Camilla opp deler av et brev fra Emilie for sin tyske vertsfamilie, og de ble begeistret. En i selskapet var medredaktør i et tidsskrift, og han skriblet ned teksten og fikk den ifølge Camillas brev publisert under overskriften «Christiania». I samme brev til Emilie skrev Camilla at Emilie burde skrive noe mer som kunne bli trykt i Tyskland, Camilla skulle nok oversette det: «jeg vil saa gjerne see noget paa Prent af os 2; Du vælger eller sogar skriver noget selv, jeg oversætter det, og vi dele Æren» (Collett 1930, 247).
Emilie Diriks fulgte Camilla Colletts oppfordring om å skrive noe selv, for teksten «Et Selskab» lå klar i august samme år. Om den var skrevet med tanke på oversettelse og publisering i et tysk blad, eller om den er skrevet for deres eget blad Forloren Skildpadde, er uvisst. Etter at Emilie hadde skrevet «Et Selskab», kommer det trolig ikke mer fra hennes hånd på en stund, og 14. oktober 1837 skriver Camilla bekymret til henne og ber henne sende flere tekster til bladet:
«Send mig nogle Avertissements, Bekjendtgjørelser, Nyheder – kort hvad Du vil […] Lad for Alting ikke dette herlige Foretagende [strande] paa den usleste af alle Klipper: falsk Beskedenhed. Vi ville skrive saa godt vi kunne, uden at stræbe efter noget bedre over vore Kræfter. Jeg kan ikke troe at vi kunne være saa latterlige at være bange for vor egen Critik. Lader os derfor ikke file og konstle for meget, men tage det saa friskt og naturligt som det falder i Pennen; giv mig alt hvad Du kan; jeg skal ordne det.» (Collett 1930, 311)
I tillegg til «Et Selskab» har Emilie Diriks bare skrevet to tekster i Forloren Skildpadde: en dødsannonse i hefte nummer 1 og en liten samling nyheter under overskriften «Indenlandske Efterretninger» i hefte nummer 3. Fra hefte 4 er det ikke flere bidrag fra Emilie, og resultatet ble at Camilla Collett selv skrev omtrent 90% av Forloren Skildpadde.
Den endelige utformingen av Forloren Skildpadde er fra november 1837, med det første hefte datert 1. november og det siste 22. november (se mer om dateringen nedenfor). Men det har sannsynligvis eksistert utkast, for, som litteraturforskeren Ellisiv Steen påpeker, bærer tekstene i tidsskriftet preg av å være skrevet av etter et forelegg, for det er få rettelser (Steen 1947, 110). Det eneste utkastet til Forloren Skildpadde som vi kjenner i dag, er et dobbeltblad som har signaturen Ms.8° 275:3:d (heretter kalt Utkast til Forloren Skildpadde). Det er skrevet av Camilla Collett og inneholder på sidene 1–3 en tekst om Europa som aldri kom med i Forloren Skildpadde, samt på side 4 et par av notisene som er kommet med: «At min kjere Datter Jossa …» (Forloren Skildpadde hefte 4, s. 4), «At min elskede uforglemmelige Datter …» (hefte 1, s. 4) og «En Embedsmand paa Landet …» (hefte 2, s. 4). Ved en sammenligning av notisene i Forloren Skildpadde og versjonene av samme tekster i Utkast til Forloren Skildpadde, ser man at Camilla foretok en del endringer: Hun la til ord og setninger (blant annet navn på datteren Caja og steds- og tidsangivelse i samme notis), endret på ordvalg og redigerte kraftig i setninger som virket uferdige i utkastet. Siden teksten om Europa ikke er blitt opptatt i Forloren Skildpadde, men høyst sannsynlig ble skrevet med tanke på publisering der, publiseres den i denne utgaven i sin helhet som appendiks.
Det er ingen tegn på at Forloren Skildpadde har vært lest av andre enn de to redaktørene. Det er ingen påskrifter på heftene, og man kjenner ikke til noen omtale av at andre har lest det. Høyst sannsynlig kom det ikke lenger enn til Camilla Colletts skrivepult. Hun tok selv vare på de håndskrevne heftene og kommenterte dem mange år senere ved to anledninger; først i artikkelsamlingen Mod Strømmen fra 1879, i innledningsteksten i første del av boken:
«Ak, endnu gjemmer jeg mellem andre forvitrede Minder fra hin Tid et Par Nummere deraf med sine Titelvignetter, vort Blads betydningsfulde Symbol, laurbæromslynget!» (Collett 1879, 8)
Hun omtaler heftene igjen i 1885 i boken Mod Strømmen. Ny Række, i teksten «Fra Anton Schweigårds Hjem»:
«Ak, det er vemodigt i de gamle Gjemmer at støde på en Pakke forkrøllede Scripturer – Bladet, som vi udgav.» (Collett 1885, 176)
Som sagt er det ingen tegn på at Forloren Skildpadde ble utgitt eller lest av andre enn bladets to redaktører; de siste heftene kanskje bare av Camilla Collett.
Forloren Skildpadde er håndskrevet og eksisterer bare i ett eksemplar, som nå befinner seg i Nasjonalbiblioteket med signaturen Ms.4° 1180. Det som er bevart, er seks hefter, som hvert består av ett dobbeltblad. Skriften veksler mellom Camilla Colletts karakteristiske gotiske og Emilie Diriks’ latinske. Hvert dobbeltblad har øverst på første side avtegnet den samme vignett med tittel, laurbærkrans, nummer på heftet, datering og redaktørenes initialer. Det fremgår av brevet til broren Oscar nevnt ovenfor at det er Camilla Collett som har utformet disse vignettene.
De seks heftene er nummerert slik: 1, 2, 3, 4, 5 og 7. De har følgende dateringer:
Hefte nr. 1: Onsdag 1. november 1837
Hefte nr. 2: Søndag 5. november 1837
Hefte nr. 3: Torsdag 9. november 1837
Hefte nr. 4: Søndag 12. november 1837
Hefte nr. 5: [uten ukedag og dato] 1838
Hefte nr. 7: Onsdag 22. november 1837, men datoen er endret fra 1. november
Ved utformingen av hefte 5 er det blitt rot med dateringen. Det er blitt rettet opp i siste hefte, men der er nummereringen blitt feil. I det hele tatt virker det som om den opprinnelige idéen med å lage et tidsskrift med forskjellige typer tekster og bidrag fra begge redaktørene strandet etter hefte 4, for i hefte 5 og 7 er det bare Camilla Colletts tekst «Otte Dage i Hamburg» som fortsettes og avsluttes. Man kunne tro at et hefte nummer 6 er gått tapt, men det har trolig aldri eksistert, for i overgangen fra hefte 5 til hefte 7 mangler det ikke noe tekst; fortellingen «Otte Dage i Hamburg» fortsetter umiddelbart. I tidligere litteratur om Forloren Skildpadde bemerkes det at hefte 6 er tapt, men det nevnes ikke at det trolig aldri har eksistert (Collett, Alf 1911, 73; Benterud 1947, 99; Steen 1947, 108–110). At det ble viktigere å ferdigstille teksten «Otte Dage i Hamburg» enn å holde på med tidsskriftet, kan være grunnen til at redaktørene – eller på dette tidspunkt den eneste gjenværende redaktøren – ikke lenger var så nøye med heftenes datering og nummerering.
Manuskriptet Forloren Skildpadde ble gitt til Nasjonalbiblioteket (den gang Universitetsbiblioteket) i 1919 som testamentarisk gave fra Camilla Colletts sønn Alf Collett. Det ble overdratt sammen med mange andre dokumenter knyttet til Camilla Collett: brev, dagboksopptegnelser, notater og manuskripter.
Forloren Skildpadde har aldri tidligere vært trykt i sin helhet. Derimot har Camilla Colletts tekst «Otte Dage i Hamburg», som dekker omtrent 3/4 av tidsskriftet, vært trykt, nemlig i bind 3 av Samlede verker i 1913. Det var filologen Hans Eitrem som stod for utgivelsen, og han brukte manuskriptet Forloren Skildpadde som tekstgrunnlag. I anmerkningene til teksten skrev han: «Teksten er en uforandret gjengivelse av den 24-aarige Camilla Wergelands manuskript […] Hun har ikke git sig tid til at gjennemføre tegnsætning f.eks. og ogsaa ellers vil man se at der indløp mange inkurier» (Collett 1913, 519). Det går ikke tydelig frem om Colletts manglende tegnsetting og feil er rettet i Samlede verker, eller om teksten er gjengitt diplomatarisk, altså uten å rette feil og mangler.
Denne utgave er en diplomatarisk gjengivelse av manuskriptet Forloren Skildpadde, og hele teksten tas med. Tidsskriftformatet er forsøkt bevart ved at utgivelsen er delt i seks deler, svarende til de fysiske heftene. Tittelvignettene, som er tegnet øverst på første side i hvert hefte, settes inn som illustrasjoner, og all tekst på dem er transkribert og innleder teksten i det enkelte heftet. Oppsettet i spalter blir ikke beholdt, men sideskift markeres. Ved alle tekster utenom «Otte Dage i Hamburg» opplyses det i en note ved begynnelsen om den er ført i pennen av Camilla Collett eller Emilie Diriks.
De delene av Forloren Skildpadde som ikke tidligere har vært utgitt, er nøye skrevet av, tegn for tegn, med de feil som måtte finnes. Den trykte teksten i Samlede Verker av «Otte Dage i Hamburg» er blitt korrekturlest mot manuskriptet, og feil er blitt rettet, slik at teksten samsvarer med manuskriptet (se Prinsipper for utvalg og transkripsjon). Det gjelder spesielt en del endringer i tegnsettingen som er foretatt i Samlede Verker, samt noen transkripsjonsfeil.Jeg skylder Tone Modalsli en stor takk for grundig korrektur av min transkripsjon av de tidligere upubliserte delene, og Oddvar Vasstveit skal ha en stor takk for hjelp til tyding av de vanskeligste tekststedene. Dessuten har det vist seg at en del endringer, med henholdsvis sort penn og blyant, ikke er tatt med i Samlede Verker, og jeg følger samme prinsipp her. (Se mer om de senere rettelsene nedenfor.) Det hadde vært interessant å gjengi også disse senere rettelsene, men det viste seg svært vanskelig å gjennomføre, fordi mange av tilføyelsene er slurvete skrevet og dermed uleselige, og strykningene er i flere tilfeller ganske upresist utført. Derfor valgte jeg, som Eitrem, bare å transkribere den opprinnelige teksten. Noen få steder hvor det har vært skader i papiret, som revne kanter, bretter og rifter, var mer av teksten sannsynligvis leselig da Eitrem transkriberte den for omtrent 100 år siden.Manuskriptet ble konservert ved Nasjonalbiblioteket i 2000. Brett, rifter og revne kanter ble glattet ut og styrket med et tynt lag av holdbart papir. En slik konservering dekker ikke tekst, så eventuell bortfall av tegn etter Eitrems transkripsjon må sannsynligvis være skjedd på grunn av feil håndtering før konservering. Disse tekststedene har jeg fått undersøkt med multispektral analyse, og i de fleste tilfellene er Eitrems lesning bekreftet. I få tilfeller stemmer Eitrems lesning ikke med de bokstavrestene som kom frem i analysen, og disse steder er det satt inn en note.
Europa-teksten i appendikset finnes bare i et utkast som ikke var tenkt lest av andre enn Camilla Collett selv, derfor er skriften et par steder ganske umulig å tyde. Det gjelder spesielt en passasje med mange rettelser i siste del av teksten, og her er ikke alle rettelsene transkribert.
Hovedmålet med utgivelsen er å gjøre teksten Forloren Skildpadde tilgjengelig for dagens lesere. Det har likevel syntes nødvendig med noen kommentarer til teksten, spesielt når det gjelder omtalte personer og omtalte litterære og musikalske verk. «Otte Dage i Hamburg» har allerede et sett kommentarer i Samlede verker. Disse kommentarene er ikke tatt med her, men de har vært til god hjelp i arbeidet med utgaven.
I teksten «Otte Dage i Hamburg» i manuskriptet Forloren Skildpadde er det en del tilføyelser og rettelser, både med sort penn og med blyant. Som tidligere nevnt er disse rettelsene ikke tatt med i denne utgivelsen, men jeg vil her beskrive dem. Rettelsene med den sorte pennen er sannsynligvis foretatt av Camilla Collett selv, mange år etter nedskrivningen i 1837. De skiller seg fra den opprinnelige teksten ved at blekket er mørkere og bokstavene er mer kantete og slurvete. Blyanttilføyelsene er trolig skrevet av sønnen Alf Collett.
For å prøve å avdekke i hvilken forbindelse disse rettelsene er gjort, har jeg sett nøyere på det eneste trykket av teksten «Otte Dage i Hamburg» som utkom før Samlede Verker, nemlig den forkortede versjonen i antologien Norge. Norsk kalender, utgitt av Nordahl Rolfsen julen 1895. Camilla Collett døde 6. mars 1895, så hun har ikke selv vært direkte involvert i publiseringen. Det har derimot sønnen Alf Collett, og det finnes et brev fra ham til Nordahl Rolfsen, datert 5. juli 1895, hvor det fremgår at de har avtalt at Alf skal sende Rolfsen en tekst av moren til trykking i hans planlagte antologi. Alf skrev:
«Efter Aftale oversender jeg Dem herved til Gjennemlæsning (for en mulig Benyttelse i Deres Julebog) en utrykt Skitse af min Moder, betitlet «En Erindring fra Hamborg Sommeren 1837». Bliver det benyttet, maa der skrives nogle Noter til Forklaring om Personerne. Mundt (Theodor) er den bekjendte tyske Skribent, som senere blev gift med Louise Mühlbach. Jeg imødeser Deres Svar.» (Brevs. 764)
«Skitsen» Alf Collett nevnte, finnes i Nasjonalbiblioteket med signaturen Ms.8° 273:6 og tittelen «En Erindring fra Hamburg. Sommeren 1837». Det er tydelig at dette manuskriptet er grunnlag for den trykte versjonen i Norge. Norsk kalender, for det er de samme forkortelser som er gjort der. Også i dette manuskriptet er det senere rettelser med henholdsvis sort penn, blå penn og med blyant. Rettelsene med blå og sort penn er av Camilla Collett selv, og de med blyant er av Alf Collett. Ved en sammenligning av de tre typene rettelser med trykket i Norge. Norsk kalender, ser man at bare de rettelsene som også er markert med blyant, ble tatt til følge i trykket. Dessuten har Alf Collett skrevet en henvisning til manuskriptet Forloren Skildpadde nederst på nest siste side av Ms.8° 273:6: «Fortsættes i «Forloren Skildpadde» ved X». Samme merke gjenfinnes i Forloren Skildpadde på slutten av hefte 4. Det vil si at for siste del av teksten «En Erindring fra Hamburg» i Norge. Norsk kalender, er det Forloren Skildpadde som er grunnlaget, og også for denne tekstdelen viser det seg at bare Alf Colletts blyantrettelser tas med i trykket. Det må til slutt nevnes at Ms.8° 273:6 ikke er komplett, for det slutter nederst på en side midt i et avsnitt som akkurat er påbegynt.
Ut fra disse undersøkelsene mener jeg å kunne konkludere med at Camilla Collett på et tidspunkt har skrevet en forkortet versjon av «Otte Dage i Hamburg», nemlig manuskriptet Ms.8° 273:6. Om slutten er gått tapt eller om hun aldri ble ferdig med den forkortede versjonen, er uvisst. Senere har hun rettet i både Forloren Skildpadde (med sort penn) og i den forkortede versjonen (med sort og blå penn). Det kunne altså tyde på at hun har arbeidet med teksten «Otte Dage i Hamburg» flere ganger med tanke på publisering, men hun fikk den ikke på trykk mens hun levde. Da Nordahl Rolfsen kontaktet sønnen, trolig etter morens død, fant Alf Collett frem de to manuskriptene til «Otte Dage i Hamburg», leste dem igjennom og foretok inngrep i teksten med blyant. Hans redigering ble grunnlag for første offentliggjøring av fortellingen.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sommeren 1837 fikk Camilla Collett og venninnen Emilie Diriks idéen om å lage et tidsskrift, eller «et Blad», som de kalte det. De skulle selv være både redaktører og forleggere og hadde i utgangspunktet tenkt seg at også andre kunne få inn tekster der. Tidsskriftet skulle ikke trykkes, men sirkulere i ett håndskrevet eksemplar i «en lille utvalgt Kreds af Damer». Tittelen var navnet på en av tidens mest prestisjefylte matretter: forloren skilpadde.
I denne NB kilder-utgaven publiseres Forloren Skildpadde i sin helhet for første gang.
ISSN: 1894-7662 NB kilder
ISBN: 978-82-7965-238-0 (digital utgave, bokselskap.no),
978-82-7965-239-7 (epub), 978-82-7965-240-3 (mobi)
Collett var en av de første i Norge til å benytte termen feminist. Hun argumenterte for at kvinner og menn er ulike, men likeverdige og hverandres åndelige partnere. Kvinnefrigjøring er derfor et anliggende for alle, kvinner som menn. Menn skal vise kvinner at deres verd blir erkjent og respektert, men kvinner må frigjøre seg selv gjennom aktiv selvrefleksjon.
Emilie Diriks er kjent som Camilla Colletts venninne fra ungdomstiden, og stort sett alt vi vet om henne stammer fra tekster av og om Camilla Collett. Dessuten får man et fint innblikk i hennes følelsesliv og karakter ved å lese den omfattende brevvekslingen mellom Emilie og Camilla fra 1835 til Emilies plutselige død 33 år gammel i 1843.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
