Eg drog etter Drosi, men stødt smatt ho undan, med det sama eg liksom rekte Handi ut etter hena. Det gjekk meg som Skattegravaren, naar han grever tri Thorsdagskveldar og endeleg høyrer at Spaden syn315ger ned paa Skattkista; men so ser han Stutar med store Horn og alt det styggaste som til er, og so krossar han seg, men dermed skrepperskrapp, falla svint og med Klang. Skatkista i Fossen, og han stender atter og seer berre svarte Notti.
Tilslutt eg fann den Møyi, som
somangei VonForhaabning. um Sæla gav;
men dette, som eg drøymde um,
eg fann so godtsom inkje af.
Ho var vel væn; og Kvitt og Raudt
saag ut som Blomens fagre Lit.den naturlege Farge, og Farge den paasette Lit.
Men kjære væne! Alt er daudt,
naar ikki der er attaat Vit.
Det er ein gamal Skikk og Sed
at rosa fagre Fot og Haand.
Men den, som du skal liva med,
maa attaat hava nokot Aand.
Og veit vel, at den fagre Møy
er største Syn som du kann sjaa.
Men vel du veit, at Kjøt er Høy,
som visnar fyrst og turkar daa.
Eg spratt ifraa, og drog meg nær
i Ordaleik som vitfull Dreng,
men Svar eg fekk, som nær du slær
paa Klokka, som i Vatnet heng.
Eit Auga som af Kjærleik’ vaatt,
ein Munn som skapt til Herrens Pris
eg saag; men Mælet var so raatt,
det gjenomskar meg som ein Is.
Det gjekk meg her som tidt med deg,
at mest eg elskad’ lengst ifraa,
og ettersom eg nærmad’ meg,
tok Elskhugsfuglen Vengir paa.
Eg eigong aukauk utt. au = og = ogso. vel fær at sjaa,
at langt ifraa er Ingen kjær,
men at eg elskar, elskar paa,
alt ettersom eg rykker nær.
Høyr no eit Ord, som gjeva tann
baad’ meg og deg og Mange Mod:
– eg prentar det, som eg det fann –
«Ein Ljotljot eit mildere Ord enn «styg». er væn, naar han er god»
317Tidt af dei Gamle faa me sjaa,
at sama Tanken litt dei vreid;
so dette Ord det heiter daa:
«Ein Væn er ljot, naar han er leid»
«Ja dette Landet, desse Fjølldalarne», sagde ein Mann til meg, «Ja dette Landet! det er eit Land for Englar».
«Ja so», svarade eg, «det maa daa vera for det, at Englarne ikki eta nokot.»
Hm! svarade han …. nei me hava vistnok ikki alt det Kornet som Danmark, men ….
«Men lagde eg svint til, men, me hava Karlar, som kunna eta Korn».
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Aasmund Olavsson Vinje er kjent for sine levende reiseskildringer. Ferdaminni fraa Sumaren 1860 kom ut i 1861. Boken er en samling reiseskildringer fra hans tur fra Christiania (Oslo) til Trondheim og tilbake, i forbindelse med kroningen av kong Karl 15. i 1860. Nordover gikk han gjennom Østerdalen, sørover gikk han via Kristiansund og Romsdalen før han dro over Dovre og ned Gudbrandsdalen.
Tekstene er små artikler om jordbruk, seterbruk, folkeliv og levesett. De er kåserende i formen, og han bruker sammenligning mellom motsetninger som litterært grep for å peke på problemer som burde settes under debatt.
Med denne tekstsamlingen bryter Vinje med det nasjonalromantiske synet på bonden, som han beskylder blant andre Bjørnstjerne Bjørnson for å ha skapt. Istedet følger skildringene av sosiale og kulturelle forhold kravene innenfor realismen. Men i tillegg gjør Vinje noe nytt: Han legger inn lyriske innslag i form av dikt som skal bidra til å skape stemninger. Ferdaminni ble ikke bare vel mottatt da den kom ut, blant annet på grunn av den hånlige skildringen av all pomp og prakt omkring selve kroningen. Men i dag regnes Ferdaminni som Vinjes hovedverk.
Se faksimiler av 2. utgave fra 1871 (NB digital)
Les mer om A. O. Vinje og Ferdaminni på nettsidene til Nynorsk kultursentrum, Aasentunet og Allkunne.
A.O. Vinje var en viktig skikkelse i norsk offentlighet på 1800-tallet. Som forfatter og journalist var han en ivrig deltaker i samfunnsdebatten. Vinje var særlig opptatt av samfunnsforhold, litteratur og politikk, og han har hatt stor betydning for utviklingen og etableringen av landsmålet i Norge.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
