[Del II, kap. 1]

181Hun hørte høie stemmer inne fra røkeværelset; så diskuterte de altså igjen. Pjolter før middagen og diskusjon.

Trett, nervøs, litt sint hengte hun tøiet ifra sig. At de aldri kunde la være med den diskusjonen! Det var jo fullstendig ørkesløst, det kom aldri noe ut av det annet enn irritabel stemning, de var alltid på nippet til å bli uvenner og hun var bestandig redd for at det skulde bli en katastrofe. At Egil, som var en voksen mann, kunde finne noen fornøielse i det! At han ikke kunde la være, – under alle omstendigheter for hennes og deres forholds skyld. Men han drev på, dag efter dag; av og til forbannet hun hans snakkeglede. Han fikk jo nesten ikke tid til å gjøre noe på grunn av snakk og snakk; det var som om diskusjoner om krigen, kunst og moral og politikk og mennesker var det eneste riktige i denne verden. Og guttene snakket med.

«Dine sønner er kloke og morsomme å snakke med, men de har slike forrykte meninger,» pleide han å si.

Hun hatet disse diskusjonene, men hun burde kanskje være glad for dem allikevel? Det var da en form for omgang, og noen annen så det ikke ut til å skulle 182bli; guttene og Egil var for forskjellige til å bli venner og guttene var også altfor stolte og voksne til å opføre sig «sønnlig» overfor ham; – så var det ikke noe annet igjen enn et slikt diskusjonskameratskap. Men også der var de så forskjellige at hun stadig ventet katastrofen. Fred var det aldri i dette hennes nye hjem; hadde hun noensinne tenkt sig det?

Hun gikk inn og opdaget straks at Egil hadde det ironisk-utålmodige uttrykket som han nesten alltid møtte guttenes uttalelser med. Det var Hans som snakket. Han avbrøt sig selv da hun kom inn og sa: «Goddag, mor,» – og de andre nikket. Så fortsatte han å snakke.

Hun satte sig og ingen så på henne. Hvor guttene var forandret! Den forandringen foregikk fort. Den var fullbyrdet straks efter at de så noenlunde var blitt kjent med Egil. De hadde aldri med et ord sagt til henne hvad de syntes om ham, men eftersom deres spenning og usikkerhet forsvant var det likesom alt eventyr, all forundring og ærbødighet forsvant fra deres liv. Hun merket det på deres holdning til sig selv. Deres hemmelighetsfulle far var borte fra verden, han tilhørte ikke engang mulighetene og deres «teorier». Romantikken omkring ham hadde også gjort henne til en romantisk skikkelse, deres følelse for henne hadde fått farve av den, det blev aldri riktig hverdag omkring henne. Alt det forstod hun så godt nu efterpå – nettop fordi hun ønsket at det hele var forbi og borte. Den nye mann i hennes liv var spennende bare så lenge de ikke kjente ham; derefter 183blev han et menneske de for hennes skyld måtte avfinne sig med i sitt daglige liv og det de tenkte var tydelig nok: herregud, var det det hele; nå ja, nå har hun da fått sin vilje. Men i samme øieblikk var hun blitt et dagligdags, ganske almindelig menneske. Og en ganske almindelig hverdag var begynt både for dem og henne. Hun merket det på alle ting.

Hans var mere personlig idag enn hun hadde hørt ham før; han var tydeligvis særlig irritert.

«Jeg tviler ikke på at du er en overlegen dyktig arkitekt, Egil, og at du ellers vet beskjed om de aller fleste ting i denne verden. Det tviler du jo heller ikke på selv, for du både snakker privat og skriver offentlig som om du var så noenlunde Vår Herre selv. Snakk om at det skulde eksistere en vanskelighet for dig! Det vilde være en fornærmelse! Og snakk om at noen annen tilfeldigvis skulde ha rett! Som om ikke verden består av idioter og kjeltringer. Det er allright, det der. Fremragende! Men to ting forstår du dig i hvert fall ikke på: Det ene er musikk. Det annet er poesi. Begge deler er lukkede verdener for dig.»

«Så–å,» sa Egil langsomt og med et blodtørstig smil. «Ja, ja, det er kanskje ikke noe å gjøre med det, da. Ellers har jeg jo bestandig innbilt mig at det kanskje ikke var noe jeg hadde såpass god kunnskap om som nettop poesi. Lyrikk har vært min hobby fra jeg var skolegutt og jeg tror ikke det er så svært meget verdifull poesi i verdenslitteraturen som har undgått min opmerksomhet. Men kanskje du tilhører den fremmelige og freidige mennesketype som mener 184at jo færre kunnskaper man har desto bedre forstår man sig på tingene.»

«Nei,» sa Hans, «jeg mener ikke nettop det, nei. Men jeg tror heller ikke at man kan lese sig til sans for poesi. Jeg tror i det hele tatt at det er mange ting man ikke kan lese sig til. Men jeg har lagt merke til at du er av en annen mening. En av dine yndlingsvendinger i artiklene dine er den at «mine studier i den og den periode av kunstens historie har gitt mig et visst innblikk i» o. s. v. Og eftersom du jo har studert alle perioder er det ikke den ting som ikke du har et «visst innblikk i».»

«Billig hån, min unge venn. I et land av ignoranter og halvstuderte røvere forlanger jeg respekt for sakkunnskap og studier. Og det akter jeg å fortsette med selv om det måtte mishage dig. Når jeg tilfeldigvis vet bedre beskjed enn de andre tillater jeg mig å kontrollere dem på det at ikke hele vårt kunstliv skal bli svindel og løsaktighet.»

«Det er bra at du vet verdien av dine egne skriverier …»

«Du kaller ikke min publisistiske virksomhet for skriverier!»

«Nei vel, så kaller jeg det din publisistiske virksomhet da! Men når du påstår at denne diktsamlingen er epigondiktning så har du ikke sans for det som er ekte og nytt i lyrikk. Da har du ikke sans for lyrikk i det hele tatt.»

– Det var uutholdelig enerverende. Intet annet enn ufred kom ut av slike diskusjoner – og slik drev 185de på dag efter dag. Når hun kom hjem fra forretningen til deres sene middag fant hun dem bestandig sittende her i full diskusjon, utstyrt med pjolter, alltid uenige, på nippet til å bli krakilske. Hun var redd de skulde fly på hverandre en vakker dag. Mest ergret hun sig over det fordi hun syntes det var så nytteløst og fordi hun syntes det var barnslig og fornedret Egil. Han var jo allikevel voksen og han hadde sitt arbeide, som han forresten forsømte mere og mere så vidt hun forstod, – nettop fordi han bestandig skulde skrive og diskutere og si sin mening om alle ting. Og samtidig som hun ergret sig og syntes det var meningsløst var hun hele tiden så forundret over at det var blitt slik. Hun hadde gruet sig for mange ting, forsøkt å tenke sig og avverge mange vanskeligheter og ubehageligheter, men hun hadde aldri tenkt sig dette, disse daglige enerverende diskusjonene som jo ikke var noe annet enn skjennerier, som nedverdiget ham og dermed henne og hele deres forhold. Hun var overrumplet av denne tørre, hårde hverdagen.

Hun var så forundret over det at hun aldri hadde fått sig til å si noe. Redd var hun også. Hvad skulde hun si. Det var jo tydelig at Egil selv tok alle disse meninger og diskusjoner høitidelig, og hun kunde ikke gjøre det. Det var en mann hun elsket og ikke hans meninger om alt mellem himmel og jord. Men hun torde ikke si noe til ham. Han vilde misforstå det og mene at hun tok parti mot ham. Og dessuten var hun redd av en annen grunn: hun var litt forferdet – ikke over hans meninger, men at han hadde så 186mange av dem, likesom på lager, alltid en mening, en formulering parat; – måtte det ikke tyde på noe som var henne fremmed og som hun ikke kunde like? Hun vilde helst ikke bringe det på det rene. Og dag efter dag i lange tider hadde hun sittet opgitt og hørt på; hun følte selv hvor dum hun måtte se ut med det smilet hun stadig tok på sig og som skulde bety at hun syntes dette var morsom og uskyldig spøk.

Men denne kvelden klarte hun det ikke. Hun var for trett og nervøs, og hun hadde støtt på noen vanskeligheter i forretningen som hun vilde snakke med sin mann om efter middagen, når de blev alene. Dette sludderet om hans kunnskaper og skjønn og denne nye diktsamlingen som begge guttene var så optatt av orket hun ikke å høre på.

Hun sa:

«Hør her, Egil, og dere gutter, kan dere ikke engang bli ferdige med å sitte og kjekle slik hver evige dag. Hvis jeg kunde begripe hvad det skulde tjene til. Det er bare barnslig.»

Egil så på henne, først forbauset, så blev han plutselig sint, på ét øieblikk blev han flammende rød i ansiktet.

«Det var sannelig en replikk som kan tydes på mange måter. Barnslig, sier du. Det skal naturligvis særlig menes mig som vel må sies å være voksen og som altså skulde vite bedre, ikke sant? Med andre ord en fin måte å ta parti mot mig på. Men det bryr jeg mig ikke om, jeg foretrekker å tro at du ikke mente det slik. Sammenhengen er bare den at du 187like lite som noen kvinne forstår den glede og nytte menn har av en diskusjon. Straks tror dere at vi er fnysende uvenner og kaller det kjekl. Vi er slett ikke uvenner, er vi det?»

Ingen av guttene sa noe, men Hans rystet på hodet.

Og Egil, som nok ikke var fornøid med den tilslutning han fikk, sa plutselig:

«Blir dine sønners tone overfor mig vel personlig av og til så har vel det sine særlige grunner som du skulde være den nærmeste til å forstå. Tror du det bedrer sig det bitteste grand fordi om du skjenner på oss som om vi alle tre skulde være små unger? Da tar du skammelig feil.»

Tonen var hatefull og hun hadde aldri sett det koldt forbitrede uttrykket i hans øine før. Hun skulde ikke ha sagt noe. Hun fikk heller finne sig i det, en gang måtte de vel bli trette, en gang måtte vel også en klok mann som Egil forstå at det var nedverdigende for ham å sitte og hevde sig overfor disse unge guttene på en så barnslig måte.

Hun tenkte på hvad hun skulde gjøre for å formilde ham og skape forsonlig stemning. Hun var ikke i stand til å finne på noe annet enn en flaske god rødvin til middagen og skulde til å gå for å gi beskjed om det. Da snakket drømmeren, han forsvarte henne:

«Jeg synes ikke mor fortjener noen skrape for det hun sa. Vi synes riktignok det er tidsfordriv å sitte og diskutere og småkjekle, men hun har lov til å være trett og mene at det er en lite hyggelig form for tidsfordriv. 188Vi er jo i grunnen enige – når det kommer til stykket.»

Da reiste Egil sig.

«Mor og barn er enige,» sa han. «Et opbyggelig syn. For ikke å forstyrre familieidyllen foretrekker jeg å spise min middag i byen.»

Dermed gikk han.

De andre satt litt.

Så sa Hans:

«Tja; det kaller jeg en overlegen herre.»

Da fant heller ikke hun noen annen utvei enn å bli sint. Hun reiste sig og gikk mot døren, stanset litt og sa:

«Du har ingen ting å hovere over, Hans. Hvis dere holdt det minste av mig så hjalp dere litt til så, så – så vi slapp denne uhyggen. Sant for dyden, dere vet han er min mann og skylder å vise ham litt respekt istedenfor å opføre dere slik at han går hjemmefra.»

Nu var det Harald:

«Du er urettferdig, mor. Det var det du sa han blev sint over så han gikk.»

Hun blev plutselig fra sig av raseri over disse to lange guttene som satt der i hver sin stol, uanfektelige og overlegne mens hun var aldeles ødelagt av tretthet og fortvilelse. Hun ropte:

«Dere er nesevise og ufordragelige begge to.»

Dermed gikk også hun.

*

189Hun så ikke noen av dem før den neste aften. Egil ringte til henne på kontoret om morgenen og fortalte han hadde vært i Drammen og sett på et bygg.

Da de møttes til middag var de tydelig skamfulle alle sammen, hun så det på de andre og følte det godt på sig selv. Men hvad gjorde det? Hun var takknemlig og glad som et barn over at det så ut til å skulde bli en hyggelig middag nu. Den rødvinen de ikke fikk bruk for igår kom på bordet. Egil fortalte hvad han hadde oplevd i Drammen hvor jobbetiden grasserte minst like ille som i hovedstaden. Å lage kalkyle på et bygg var praktisk talt ikke mulig lenger, sa han, prisene steg grassat, men gud skje lov tjente folk tilsvarende med penger så det gjorde ingen ting, de betalte og var glad til, for det begynte å bli vanskelig å få noe gjort. Han vilde for øvrig sette sig til å studere disse jobbeforteelsene litt, noe av det var saktens sundt og penger kunde man tjene som gress; det var synd å la det være.

Du merker det vel nede hos dig i forretningen?

Hun svarte hvad hun mente:

«Uff ja. Jeg synes det er uhyggelig. Det er slik forandring at jeg ikke klarer å følge med. Vi kan jo nesten ikke skaffe varer nok. Og vi tar hjem dyre ting til slike beløp at ingen kunde drømt om det for to år siden.»

«Nu blir du rik for alvor da, mor?» spurte Hans.

«Ja,» sa hun, «det ser slik ut. Men jeg liker det ikke allikevel.»

190

De begynte å snakke om alt det de så og hørte hver dag av utrolige jobbeforeteelser, men hun hørte bare halvveis på det, hun satt og gledet sig over at de hadde det godt denne stunden, så fra ansikt til ansikt: det var ikke irritasjon i dem.

Siden på kvelden hvisket hun til Harald og spurte om han ikke kunde spille. Og han gjorde det! Hun hadde ikke hørt ham spille en tone siden de flyttet inn i dette nye hjemmet. Han spilte i nesten en time og de satt tause og hørte på. Hun var fullkommen lykkelig, dette var som i «gamle dager», før hverdagen begynte. Denne store, flotte, men altfor uintime stuen, «salongen», som hun i all hemmelighet ikke fikk det til å like, virket hyggelig nu. Efterpå la hun merke til at hun ikke visste hvad «drømmeren» hadde spilt, hun hadde vært så takknemlig for at de hadde det godt at hun ikke opfattet noe mere.

Egil var overmåte anerkjennende.

«Du har en ganske utrolig musikalsk modenhet, Harald; det kan ingen ta fra dig. Du har alle betingelser for å bli en virkelig førsterangs pianist, en av de sjeldne. Desto mere rosverdig er det at du tar det alvorlig med din øvrige utdannelse og ikke nøier dig med å bli slik musikkspesialist. Det er akkurat som det skal være det.»

Hun følte det som om hun fikk en gave.

Hun merket at Hans så på henne, – og da hun smilende møtte hans blikk, smilte han tilbake, men det var et trist smil; – trist – og misbilligende? Ja, ja, kanskje var hun latterlig; hun kunde ikke gjøre 191noe for at hun blev tindrende glad og takknemlig når det var fred og en antydning av lykke i huset.

*

Hun stod og snakket med Marie Kvam en dag ute på lageret. Da stod han plutselig i døren og sa:

«Goddag, Esther; jeg håper jeg ikke forstyrrer.»

Marie Kvam blev øieblikkelig stående som et stativ og hele hennes ansikt som ikke kunde skjule det ringeste av hennes følelser, fikk et uttrykk av det dypeste ubehag. Hun bukket stivt for ham.

«Din mann …» mumlet hun.

«Jeg hørte du var her oppe på lageret,» sa han, og kom innover. «Jeg gikk forbi og fikk lyst til å titte opom. Men hvis du har det travelt skal jeg gå igjen.»

«Nei da,» sa hun; «kom bare så går vi inn på mitt kontor.»

– Han pleide aldri å komme i forretningen, han sa han vilde ikke det skulde se ut som om han aktet å blande sig i hennes ting; derfor var hun forundret. Hun likte det ikke så svært godt heller, hun følte sig ufri overfor sitt bunnløst nysgjerrige personale, – og enda verre: hun følte sig ufri overfor ham, hun likte ikke å sette sig i sin «chefsstol» og likesom motta ham i konferanse. Nu satte hun sig i den lille sofaen borte i hjørnet hvor hun pleide å sitte og drikke te, som oftest sammen med Marie Kvam. Han drev frem og tilbake på gulvet og virket litt nervøs.

«Jeg vil egentlig ingen ting,» sa han, «det bare stakk mig å gå opom. Jeg har hatt mig en lang spasertur 192tvers over Bygdø idag og tenkt på denne underlige tiden vi oplever. Du forstår det kan jo på en måte se ut som det glade vanvidd. Og det er ingen mangel på avskrekkende historiske paralleller, – det kunde man holde et foredrag om. De samme psykologiske fenomener inntreffer hver gang tidene blir friksjonsløse, det blir en slags Decamerone-stemning; ingen ting stenger, alt er tillatt, alt må klare sig. Vanskeligheter og slikt sludder virker som et mareritt man er våknet fra og fort glemmer, nu viser livet sin egentlige medgjørlighet og tilfredsstiller endelig menneskenes trang til velvære, som de med et pent ord kaller for lykke.»

Hun syntes dette var hyggelig og morsomt og det interesserte henne, men hun hadde dårlig tid, og hun fikk plutselig en assosiasjon som skremte henne: han minnet henne plutselig om hennes første mann når han kom strømmende til henne med sine planer, sine mangfoldige planer og idéer, som han slapp straks han hadde fortalt om dem. Denne altfor store iver, denne rastløshet i tanken, – var den kanskje begavede menns hemmelige ulykke? – Var det til syvende og sist noe av det i Egils uavlatelige trang til å snakke og ytre sig, vise sig, være med, en hemmelig indre uro og utilfredshet, noe uthulet? Tanken skremte henne så hun merket det fysisk, – en urimelig angst, sa hun til sig selv, men tvers over all mening og fornuft knyttet denne tanken sig sammen med alt hun hadde oplevd av ulykke og fortvilet usikkerhet i denne verden.

193Han hadde sett på henne.

«Du er så blek», sa han. «Du går naturligvis her og overanstrenger dig.»

Denne omsorg virket akkurat nu aldeles overveldende på henne. Hun skammet sig over sin uro. Hun elsket ham og det skulde ikke gå galt mellem dem, aldri; man rådet jo gud skje lov også selv for det. Hun gikk plutselig bort til ham og kysset hans kinn.

«Et så uskyldig kyss tør være tillatt selv her på kontoret, ikke sant, Egil? Nei da, jeg er ikke overanstrengt. Men jeg har tilfeldigvis hatt lagerinspeksjon idag, og det tar på. Det går unda så fort at vi alltid er redde for å slippe op.»

Han var litt genert over hennes plutselige følelsesbevisninger, – bad henne sette sig igjen, – og gjorde hennes uro ennu grundigere til skamme.

«Sitt nu rolig litt, Esther. Jeg kom jo nemlig ikke hit op utelukkende for å filosofere et skvett. Det er allikevel en ting jeg vil. Du husker du fortalte mig at du syntes det begynte å bli en smule uoverskuelig her i forretningen slik at det foruroliget dig. Jeg mener altså det at ingen kan si hvad det skal bli til her i landet. Men alle fornuftige mennesker må jo forstå at til evig tid får vi ikke lov til å sitte og sope inn penger slik som nu om dagen, det er i hvert fall utelukket. På den annen side er det unektelig en besøkelsestid og manøvrerer man litt forstandig skulde man kunne legge et grunnlag for virkelig rikdom. Altså: min moral er den at det kan være farlig å sette alt på ett kort, det kan komme et krakk og da skal 194man ikke være alene om ansvaret, – ikke i en så stor forretning som denne. Og samtidig kan det være en fordel å manøvrere fritt, fordele den kapital man eier. Jeg synes med andre ord at du skulde gjøre hele forretningen her om til et aktieselskap.»

«Selge forretningen?»

Hun forstod ingen ting, det hadde aldri vært i hennes tanker; hvad hun så smått hadde tenkt på var å få Egil interessert i forretningen såpass at hun kunde rådføre sig med ham. Nu kom denne hennes ubestemmelige uro tilbake – og hun visste plutselig hvad hun ikke hadde våget å si sig selv før: at hun var ulykkelig over å ha mistet sitt hus, hun syntes ikke hun hadde fått noe virkelig hjem efter det, hun følte sig rotløs, – og dermed fikk det være nok. Vilde han virkelig ha henne til å selge forretningen også? Så hadde hun jo ingen ting tilbake av det hun hadde fått i stand i sitt tidligere liv. Nu kunde hun naturligvis ikke forlange at han skulde føle noe for det som hørte hennes fortid til, enten det nu var guttene eller deres gamle hjem eller forretningen her. Men hun måtte tenke en motbydelig tanke: var han misunnelig på det, vilde han bevisst eller ubevisst rykke henne løs fra det alt sammen? Hun kunde ikke forstå det anderledes, – det forekom henne så absurd at hun på grunn av de unormalt gode tidene skulde selge en forretning som hun selv hadde klart å starte og oparbeide i normale tider. Hun husket de mange årene da denne forretningen var hennes liv. Hun skyldte den meget mere enn de pengene hun hadde 195tjent på den. Hun skyldte den sin selvstendighet, den hadde skapt innhold i år som ellers vilde vært pinefullt tomme og vanærende, den hadde hjulpet henne til å glemme ting som ellers vilde ha knuget henne. Hun elsket den, – og så skulde hun gi den fra sig og kanskje sitte der som en slags direktør med et styre over sig i noe så vemmelig upersonlig som et aktieselskap! Hun kunde det ikke! Han kunde ikke mene det!

«Nei,» sa han, «ikke selge akkurat. Du kunde jo beholde aktiemajoriteten. Men få inn noen folk som var interesserte sammen med dig. Som jeg sa: fordel ansvaret.»

«Nei, det kunde jeg aldri komme til å gjøre, Egil.»

Han stanset sin marsj på gulvet og så forundret på henne:

«Du sier det så pasjonert!»

«Ja, jeg gjør kanskje det. Jeg er svært glad i denne forretningen også.»

«Søte, snilde dig, jeg mente ikke noe vondt med det. Jeg ser rent nøkternt på det. Jeg mente og mener at det måtte være det beste for dig. Du slapp å sitte med hele ansvaret alene. Og du slapp å slite så uavbrutt. Det måtte vel være morsomt for dig å være litt mere herre over din tid, du har jo tatt din tørn.»

Hun hadde ikke noe å svare på det, hun mumlet bare:

«Ja, men allikevel.»

Han tok sin hatt.

«En annen ting må jeg ha lov til å si før jeg går. 196Når du betror dig til et menneske med dine vanskeligheter og ber om et råd skal du ikke være likefrem fornærmet når du får det. Ja, adjø da.»

Hun følte sig som en unge som har fått skjenn, var brennende het i ansiktet, kunde på ny ikke si noe, mumlet: «Adjø da» og lot ham gå.

*

Nye diskusjoner hver eneste aften hjemme. Krakilsk stemning. Drømmeren sa som oftest ingen ting, men han satt der og hørte på, var en slags taus dommer, og ingen kunde være i tvil om hvad han mente: hele hans vesen utstrålte kulde overfor Egil.

Hun var fortvilet og forstod ikke hvad hun skulde gjøre. Hun gruet for å gå hjem om kvelden og hun blev liggende søvnløs og stirre, trett, uten en tanke, lammet av forundret ulykkesfølelse: var det mulig at dette hennes nye, egentlige liv skulde bli ødelagt av idiotisk kjekl og floke sig så meningsløst til.

Plutselig blev Egil borte tre kvelder på rad; kom sent hjem og gikk på sitt kontor før de andre spiste frokost. Hun så ham ikke. De to første dagene var hun sint på ham, syntes han var meningsløst urimelig, hun kunde jo ikke gjøre noe for at han endelig skulde diskutere med guttene og lot sig forbitre av dem, han fikk furte så lenge han vilde.

Men den tredje dagen blev hun grepet av panikk og opdaget at hun bare bestod av nerver. Alt dette fikk være så meningsløst det være vilde, men det gjaldt allikevel for meget til at det kunde fortsette slik. Var 197han ikke mere «overlegen», som Hans sa, så måtte hun innrette sig på det. Hun kunde ikke undvære ham.

Hun gikk ikke i forretningen den dagen, hun gikk en tur. Hun forsøkte å tenke sig gjennem alle disse vanskelighetene som begynte å ødelegge livet for dem, men kom ingen vei med det. Hun visste bare at hun holdt det ikke ut. Og hun kunde ikke opgi ham. Om hun aldri hadde visst det før så visste hun det nu at hun elsket ham. Hvad hadde det å si hvad han mente og ikke mente, om han hadde noen latterligheter og kanskje helt fra guttedagene av var litt komisk forvendt, ikke tålte motsigelser, skulde roses og beundres. Det betydde jo ingen ting, hun hadde visst det på forhånd og ikke brydd sig om å vite det. Det var bare en ting som betydde noe: at hun nu endelig visste hvad det vilde si å bli elsket av en mann og kunde gi sig hen fullstendig, bli helt tilfredsstillet. Det var fysikk, det var erotikk; skulde hun skamme sig over det? Hun var kvinne og hadde resignert og levd på andre ting i hele sitt liv; en gang skulde hun ha lov til å være kvinne og leve sitt eget liv. Guttene var voksne og skulde leve sitt eget liv de også istedenfor å ødelegge hennes. Egil hadde undgått henne i mange dager.

Hun tok en hård beslutning: guttene skulde ikke få lov til å ødelegge hennes ekteskap. Dette hennes ekteskap hadde kostet for dyrt til at det skulde gå i stykker. Det som var gjort kunde ikke gjøres om igjen; hun fikk heller ofre noe mere.

198

Da hun kom hjem gikk hun like op på hans atelier hvor hun ellers aldri pleide å være; det var en stilltiende forutsetning mellem dem at de ikke skulde forstyrre hverandres arbeide.

Han så på henne og sa koldt:

«Er du her. Jeg trodde du var i din elskede forretning.»

Hvor pen han var i sin hvite arbeidsjakke, han så yngre ut, som en gutt; og skjønt han var blitt litt tykkere i det siste og lett kunde komme til å virke komisk hvis det fortsatte eftersom han var liten, hadde han nu et strengt, nesten asketisk uttrykk. Hvor det var meningsløst med dette «uvennskapet», latterlig bortkastet tid, uten lykke, uten fornuft. Hun elsket ham jo!

Men hun hadde vondt for å snakke, nu som alltid ellers. Hun forsøkte å ta det spøkefullt likegyldig, smilte – det er vel et skrøpelig smil, tenkte hun selv og følte sig forlegen. Hun sa:

«Jeg hadde bare lyst til å se hvordan du har det.»

«Jeg har det fortreffelig.»

«Du har ikke vært på kontoret selv idag?»

«Nei, jeg går ikke dit før i to-tre-tiden.»

Hun lo litt.

«Du har den snurrigste inndeling av din dag som jeg kan tenke mig. Den ser ut som ren forvirring, men det rare er at du visst får utrettet det utrolige i løpet av den sikksakkruten din.»

Han svarte ikke på det, mumlet bare noe, men hun følte at han var litt mindre utilnærmelig.

199«Jeg synes ikke dette går bra,» sa hun stille.

Han snudde sig fra henne og sa bittert:

«Du konstaterer det som om det ikke angikk dig.»

Var det mulig at han ingen ting forstod!

«Hvis det ikke angikk mig, hvis det ikke gikk inn på mig, satt jeg ikke her.»

Han stod bøiet over noen plansjer nu. Så reiste han sig med ett, brydd, gikk bort og stillet sig med ryggen mot vinduet, stirret på henne som om han vilde stene henne og sa:

«Er du skuffet så kan du være forvisset om at jeg er det ikke mindre. Jeg giftet mig med dig. Jeg visste riktignok du hadde dine sønner og den ting har naturligvis også streifet mig at der kunde opstå vanskeligheter. Men jeg hadde den tillit til mig selv at jeg skulde klare dem. Jeg gikk nemlig ut fra – ja, du får undskylde – at dine sønner hadde noe av det som heter opdragelse. Men jeg kjente dem ikke og der ligger min store feil; jeg burde jo tenkt på at jeg giftet mig ikke med ett enkelt menneske, men med en hel familie.»

Hun kunde ikke hjelpe det: hun blev skjelvende av forbitrelse. Han hadde ikke lov til å snakke slik, ikke til henne som han visste var stolt av sine sønner og det hun hadde kunnet være for dem, ikke til henne som han visste hadde opgitt sitt og deres hjem for å møte ham fritt, på ny basis. Men hun sa ingenting, hun satt med bøiet hode og tok imot og tvang sig til å være stille.

Han fortsatte:

200«Jeg har hatt meget med ungdom å gjøre i min tid og har det fremdeles. Jeg tror jeg tør si at jeg har et endog ualmindelig godt navn blandt ungdom, de vet hvad jeg står for. Jeg må si det er første gang jeg har støtt på unge voksne gutter som ikke alene er uforskammede i tonen, det bryr jeg mig ikke så meget om, det kommer naturligvis av at de nu engang ikke har hatt en far over sig, men som er direkte fiendtligsinnede, sjofle, pøbelaktige. Ja, det er sterke ord, men nu har jeg sagt det. Jeg vil det ikke mere, simpelthen, jeg gider ikke, orker ikke, det er bortkastet tid og dertil er det under min verdighet.»

Si ingenting, si ingenting, si ingenting, tenkte hun, du vet jo hvordan dette må gå, du vet du må ofre guttene som du har ofret ditt hjem, det hjelper ikke å protestere, du vet jo best selv at det er løgn hvad han sier om dem og at det kommer av at de ikke er dusingutter, de orker ikke å smiske for ham; si ingenting! Og hvad skulde hun si! Han følte det vel slik, for ham var det sant. Kanskje vilde også guttene ha vært anderledes mot ham hvis han ikke var hennes mann og var kommet mellem dem og henne. Hun visste bare at hun elsket både ham og guttene og at hun måtte velge, – og at hun måtte velge ham. Det var blitt slik, og det var ingen vei tilbake.

«Nei, jeg forstår jo efter hvert at det ikke kan gå,» sa hun. «Jeg hadde bare håpet at dere vilde holde op å diskutere slik kveld efter kveld.»

Men det skulde hun ikke ha sagt. Han begynte på ny, mere ironisk nu:

201«Du snakker om å diskutere som om det var en last! Jeg må innrømme at det faller mig naturlig å snakke med mennesker jeg omgåes. Situasjonen var den at jeg skulde bo i hus, ikke alene med dig, men også med dine sønner. Jeg var altså nødt til å bli kjent med dem. Tør jeg spørre hvordan det skulde skje hvis jeg ikke skulde snakke med dem?»

Hun satt fremdeles med bøiet hode og tenkte at hun kunde nok svare noe på det, – livet bestod jo ikke i å snakke, og guttenes respekt for ham vilde saktens ha vært større om han ikke hadde forsøkt å være så altfor meget på like fot, så altfor ungdommelig bonkamerat og skravlet avsted både om det han begrep og det han ikke begrep. Det stod til ham å holde den avstand som det alltid var sundt å ha mellem mennesker. Men hun forstod jo i det hele tatt ikke den store snakkegleden; Egil snakket vel mere på to år enn hun hadde gjort i hele sitt liv? Hun hadde ikke inntrykk av at han trengte pauser heller, ikke ensomhet, ikke lang, lang taushet for å komme sig igjen og bli oplagt; når fikk han tid til å tenke slik som han maste sig gjennem dagene?

Han ventet litt og ventet vel at hun skulde svare. Så fortsatte han:

«Nå; du mener kanskje at jeg skulde gå taus og storslagen omkring og i det hele tatt passe nøie på alt hvad jeg sa og gjorde, – her i mitt eget hjem. Nei takk; der hvor jeg ikke har lov til å være mig selv, der vil jeg ikke være. Slik forholder det sig. Jeg er ikke vant til å gå på tå og be om undskyldning for 202at jeg er til. Og jeg har aldri kunnet fordra mennesker som krenker mig; mere edel er jeg ikke.»

Nu ventet han sannsynlig på ny at hun skulde si noe, og hun skulde jo gjøre det, men hvordan skulde hun få det sagt. Men før hun fant ut hvad hun skulde si, tilføide han:

«Det er altså situasjonen. Jeg vil gjerne vite hvad du mener om den?»

Hun spurte, bare for å vinne ennu et øieblikk:

«Hvad mener du selv?»

Han gikk bort til det store tegnebordet sitt igjen, bøide sig over det, men reiste sig med et rykk, så like på henne og sa:

«Jeg mener at avgjørelsen er din. Du får velge. Glem ikke at du engang lot mig velge!»

Og da sa hun fort:

«Jeg har alt valgt.»

Hun avbrøt sig selv – for en motbydelig tanke rammet henne: var det bare hennes kjærlighet til ham som avgjorde nu, var det ikke også at hun var feig – redd for å innrømme overfor sig selv og verden at hun hadde tatt feil, at det var et nederlag, at hun hadde skapt en situasjon hun ikke kunde klare og som var for nedverdigende til at hun vilde innrømme den? Om hun hadde visst på forhånd at det skulde gå slik, – vilde hun ikke da ha fortsatt sitt gamle liv?

«Jeg har valgt dig.»

Det blev en skamfull pause; de så ikke på hverandre; han som hadde vunnet og hun som hadde tapt var like forlegne. Selve luften, lyset, stillheten 203oppe på det store atelieret var med i denne skamfølelsen; innestengt, stille, onde anslag, hemmelig forbrytelse. –

Han forsøkte å redde det, men gjorde det bare verre for henne; hun hørte jo hvor han var uekte nu og visste at han hørte det selv.

«Jeg har naturligvis uttrykt mig sterkt, men det er som du selv sa: det kan ikke gå. Jeg forstår jo godt at det er noen kloke sønner du har. Jeg tror at Harald og jeg alene kunde komme bra ut av det sammen; han er jo virkelig kunstner, har mere resonans, et mildere gemytt – (hvor han tar feil, tenkte hun) – og det er likesom mere harmonisk sammenheng i ham. Hans er jo også en begavet gutt, men skrekkelig splittet og irritabel, fragmentarisk, om du vil; det har du vel merket selv? Og han har noe hårdt, påståelig, usmidig, som naturligvis bare kommer av at han ikke har oplevd tilstrekkelig ennu. Ingenting kunde være bedre for ham enn å komme ut, – en velgjerning, likefrem. Hvad sier du om England, – Oxford eller Cambridge? Der kan han komme inn til tross for krigen. Og for Harald vilde jo også det være førsteklasses.»

Hun studerte et øieblikk på om han mente at han gjerne vilde at Harald skulde bli hjemme, men det forekom henne å være det sjofleste av alt, et virkelig forræderi, og han mente det jo heller ikke. Hun sa slapt:

«Du kan nok ha rett i det. Jeg skal snakke med dem om det.»

204En stund efter sa han:

«Du skal vite det, at jeg synes synd på dig; jeg forstår nok det ikke er morsomt. Men jeg tror det var en nødvendig, – ja, – operasjon, om du vil. Og opriktig talt, – de er voksne. Og vi er voksne. Og for oss gjelder det vel først og fremst oss! Det er vår kjærlighet, det er vårt liv. Du vet jeg elsker dig, Esther.»

Plutselig var han borte hos henne og kysset henne. Og med en avsky for sig selv som hun aldri før hadde følt, gav hun sig begjærlig hen til ham der på denne skammens formiddag. Det var en ny ting: det var berusende og aldeles uten lykke.

Siden gikk hun ned. Hun følte sig som et nytt menneske; hun som alltid hadde fryktet at en skam skulde overgå henne, hadde selv gitt sig hen til den. Hun gikk inn på sitt soveværelse, stengte døren og brast i gråt. Hun husket ordene om Peter: «Og han gikk ut og gråt bitterlig.»

*

Hun slapp å snakke til guttene. Da hun satt på kontoret dagen efter, banket det på døren, og Hans kom inn.

«Forstyrrer jeg dig, mor?»

«Nei, kjære dig, Hans.»

Hun fikk et sjokk da hun så ham, hun hadde sittet og tenkt på at hun nu igjen skulde snakke med ham og Harald, ennu verre enn sist, – nu skulde hun fordrive dem. Aftenen i forveien hadde de ikke vært 205hjemme, og hun var glad for det, – først nu begynte hun å få krefter til å klare det, hun forstod én ting: hvor absurd det måtte være for Egil at de ikke skulde ha barn av hensyn til disse hennes sønner som ikke kunde fordra ham. Hun hadde fått, – og måtte finne sig i å gi.

Hans hadde ny dress og var vakker; nu som alltid blev hun slått av den særlige charme i hans ansikt og uttrykk: gutteaktig frisk og ung og blid – og samtidig voksen, nesten herjet. Tynn var han i klærne, kjøtt trivdes ikke på kroppen hans, det fantes ennu ikke nok hvile i ham til det, – og nettop fordi selve ansiktet hans på en ubegripelig måte hadde noe for tidlig herjet i trekkene, virket hans smil og hele uttrykkets ungdom dobbelt vakkert. Nu kom hun igjen til å huske det, at han jo var forlovet! Og hun hadde ikke spurt, ikke hørt noe mer om det, slett ikke sett piken! Det var jo hennes egen skyld, hun begrep ikke hvordan det hadde gått for sig at hun hadde glemt å spørre, ikke bare den første dagen da hun fikk vite det, men siden, måned efter måned, og hun var like skamfull nu som da, men nu var plutselig hennes nysgjerrighet så stor at hun vilde spørre.

Men Hans kom henne i forkjøpet. Han hadde satt sig i «mottagelsesstolen» ved siden av hennes skrivebord, besluttsomt, med benene over kors, og besluttsomheten stod helt ut i det smilende ansiktet hans. – smilende og bekymret var det. Og han gikk like løs:

«Du mor, – det er jo ingen hemmelighet for dig at det ikke går så bra mellem Harald og mig – og 206din mann, mm? Jeg behøver jo ikke å si noe mere om det. Skjønt – en ting: vi kunde ha vært hyggeligere, vi kunde det, vi er enige om det, – av hensyn til dig. Men så har vi altså ikke vært det; om forladelse! Og du skjønner at vi vil jo ikke for noen pris ødelegge for dig. Men du skjønner at det er blitt slik – ja, nesten uten vår vilje. For vi vilde egentlig helst latt være å bli med inn i det nye huset, men vi forstod at det betydde noe for dig at vi blev med. Og da vi først var kommet der, vilde vi ikke demonstrere ved å forsvinne, skjønner du, skjønt vi altså ikke kunde la være å plapre løs på en litt ubehagelig måte. Det vil si jeg; Harald har visst ikke sagt stort. Jeg var litt, – nå ja, det kan være det samme. Men nu demonstrerer han altså selv ved å forsvinne. Og da, vet du. Det var jo ikke meningen. Da blir det jo allikevel til at vi skaper uhygge for dig. Nu har jo du vært så snild og hyggelig at du har latt oss få disse pengene for oss selv. Så det er jo ingen grunn for oss til å gå der i dette nye huset og lage ugagn. Synes du vel?»

Han spurte med sin blideste stemme og sitt lyseste smil; et øieblikk holdt hun nesten på å glemme hvad det var for vonde ting han snakket om, – og takknemlig tenkte hun: jeg skal i hvert fall ikke gjøre det vanskeligere, – tenk om det kan ordne sig så lett. Hun sa – og hun var ubevisst litt skuespillerinne, hørte det selv på tonefallet:

«Kanskje dere har tenkt på å reise litt?»

207Hans sendte henne et fort, forskende blikk, – hørte han at hun ikke var riktig ekte? – men smilte igjen som før og gikk med på hennes tone:

«Nettop. Ja, det var kanskje ikke så genialt av dig å gjette det. De stakkars studiene mine kan jeg like godt ta med mig f. eks. til England. Og Harald mener at han kan ta «studenteksamen» i Sverige like lett som her i Norge. Han har lyst til å bo litt i Sverige også, sier han. Og jeg vil jo gjerne bo i England i noen år, kan du vite, Oxford, hvad? Det er mondent og fint, det! Jeg tror forresten ikke det, at jeg skal bli noe særlig bortskjemt av det.»

Hun hørte godt han bare snakket for å snakke; hun sa noe, hun også: at det måtte jo være nyttig for dem o. s. v., – og plutselig stod han i døren og skulde gå. Da husket hun det igjen og kunde ikke la være å spørre:

«Men Hans, hadde du ikke forlovet dig?»

Han blev forandret på et øieblikk, som om et storm flak drev over ansiktet hans, og han sa:

«Det kan du la være å spørre om nu, mor. Det skal jeg greie med selv.»

Og så forsvant han.

*

Hun visste at det tok guttene åtte dager å ordne sig før de kom avsted, men hun kunde aldri siden få frem til bevisstheten hvordan hun hadde det i denne uken. Den var forsvunnet. Hun hadde 208inntrykk av at de alle undgikk hverandre; guttene hadde sine påskudd, Egil sine; selv tilbragte hun visst det meste av tiden i forretningen; men hun kunde ikke si hvordan det var; hun kunde ikke huske at hun følte noe.

Men hun husket den siste aftenen før de reiste. Det var jo ikke til å undgå at de måtte være sammen da; de gruet sig visst alle for denne avskjedsmiddagen. De gikk til den med en slags dødsforakt, det skulde jo gjøres unda. Hvad de snakket om hadde hun glemt; selv sa hun visst ikke meget, men hun anstrengte sig krampaktig for å være blid og smilende. Det var en lidelse over alle grenser; hun så og hørte hvor de andre var forserte, uekte. Egils vennlig faderlige tone, som ikke kunde skjule hans triumffølelse, var uutholdelig, men enda verre var det at guttene gikk med på den, var imøtekommende, ærbødige, overdrevent interesserte for alt han sa, sønnlige. En enkelt gang kunde de gå med på det, de spilte komedie, og de gjorde det naturligvis for å glede henne. Ante de at hun aldri i sitt liv hadde følt sig mere ribbet og fortvilet fattig?

For henne var det en gjentagelse. Hun visste hvad det vilde si at menneskene i hennes liv reiste fra henne. Hun visste hvad det betydde: hun skulde vel se sine sønner igjen, men hennes gamle liv var forbi, alt hvad hun hadde fått med sitt første ekteskap, var avsluttet nu, det vilde aldri bli intimt for henne mere, og hun hadde selv drevet det ut av sitt liv. Hun skulde ikke være sentimental: det var voksne 209sønner hun sendte fra sig, det var jo i og for sig som det skulde være, og hun skulde vel ikke fortvile, hun blev ikke ensom, hun hadde jo sitt nye liv? Ja, hun hadde rasert grunnen for å skaffe plass til dette nye liv, men nu da det var gjort, hadde hun nesten ingen tillit til det. Det kom vel bare av at hun var nervøs og trett, men hun kunde ikke lenger tenke sig at hun noensinne skulde få sin lykketid tilbake.

Hun satt og følte sig idiotisk med sitt stereotypt smilende ansikt. Hun så ned hele tiden, hadde ikke kraft til å møte de andres øine som hun stadig følte på sig. Bare de snart blev ferdig, bare tiden vilde gå! Engang satt hun i skumringstimen og tenkte det samme: si ingenting, bare la tiden gå. Og da som nu vilde den ikke gå, usigelig tungt og tregt flyttet viseren sig på kirkeuret som om det var selv evighetens tunge lass den skulde drive frem. Mellem da og nu lå mangfoldige år som det nesten ikke var avstand i, – skjønt de hadde forandret alt i hennes liv. Og alle disse forandringene, alt som skjedde, det foregikk uten å spørre om hennes vilje, det drev henne fra lykke til skam, fra rikdom til tomhet, fra kraft til avmakt. Nu hadde hun på ny den følelsen at det hele var uvirkelig, var dette hennes liv? Ja, hun levde i det, det var hun som satt her og hadde det slik at hun ikke torde se på sine barn og sin mann, hun som hatet alt som kunde gjøre henne skamfull, – det var hun som nu lot sine barn reise fra sig, sendte dem fra sig for å opnå en fred og lykke som hennes vesen ikke lengere trodde på. Var det sant? Hun syntes 210at hun også var et annet menneske enn det som gjennemgikk hennes skjebne, et vesen lengst inne i henne som så forundret på det hele, misbilligende, men upåvirket av det, langt utenfor det. Var det dette fjerne, men egentlige vesen i henne som nu drev det stereotype, flaut løgnaktige smilet bort fra hennes ansikt og fikk henne til å se op, langsomt, mønstrende, som om hun nu en gang for alle vilde se hvem det var sammen med? Og hadde dette vesen synsk makt, kunde den lese fremtiden siden hun nu syntes at hun over dette ulykksalige middagsbord, gjennem snakket og røken kunde se hvordan de alle sammen var og hvordan det vilde gå dem, – se det likesom langt borte fra, uten medlidenhet og uten fordømmelse, som om det ikke angikk henne, som om hun var skjebnen selv? Men et øieblikk efter var hun bare det vanlige menneske, dobbelt forlegen fordi hun merket at de andre var blitt tause da hun så på dem.

De brøt op fra bordet.

Siden på kvelden kom Harald alene til henne for å si adjø; han skulde reise med morgentoget og vilde ikke ha følge på stasjonen.

Hun omfavnet ham og gråt og mumlet noe som hun ikke engang selv visste hvad var. Han vilde ikke vise at han var beveget, han gikk så fort han kunde og lovet å skrive.

Hun fulgte Hans på båten. Hun var tapper og storslagen til det siste.

«Det går godt an å si til sig selv at ting ikke har vært,» – var noe av det siste han sa. «Den lille 211idiotiske misstemningen i det siste, sier vi ikke har vært. Jeg er nu den lykkelige sønn som på grunn av sin over alle grenser prektige mor får anledning til å reise ut i verden og komme lærd og lykkelig tilbake, mm?»

Hun elsket den gutten! Gid han hadde rett!

*

Så gikk hun i forretningen. Det var midt på formiddagen, det vrimlet av mennesker, hun kunde se det var sant hvad Marie Kvam sa at plassen begynte å bli for liten, slik at det gikk ut over ekspedisjonen.

«Du kommer til å måtte utvide, min ærede chef, og det litt hiskelig fort,» hadde hun sagt.

«Utvide,» svarte hun. «Hvordan skulde vi kunne utvide. Vi bruker jo hver tomme plass som finnes i huset.»

Dertil sa Marie:

«Det må du finne ut av. Nu kan det kanskje komme dig til gode at du er gift med en arkitekt.» – Hun hadde sagt det med sitt mest uskyldige ansikt og sin giftigste stemme. Forholdet mellem dem var i det hele tatt ikke så særlig godt mere. Marie var blitt formelt høflig og forgikk sig aldri, og hun kunde for så vidt ikke nevne bestemte ting som bevis for at følelsen var riktig, men hun hadde den allikevel: der var noe fiendtlig aktpågivende, noe ubestemt skadefro i hele Maries holdning og vesen. Men hun hadde hatt for meget å gjøre og tenke på til å bry sig om det.

Imidlertid hadde altså Marie rett i det at her var 212blitt trangt; selv vilde hun sannelig ikke like sig i en slik overfylt forretning hvor man nesten ikke kunde bevege sig.

Og da hun var oppe hos sig selv, på kontoret, begynte hun å tenke. Gikk det kanskje den samme vei med forretningen som med alt annet i hennes liv: at den måtte forandres, omkalfatres, helt igjennem? Skulde det vedbli å være som nu, vilde det si at hun kunstig holdt forretningen nede, den var jo på sett og vis sprengt. Og hadde hun lov til å stanse forretningens vekst. Riktignok var den hennes og hun kunde disponere som hun vilde, men den hadde nu engang et liv for sig selv, og når det gikk så bra som det gjorde – hun så på hvordan omsetningen øket for måned til måned, så var det vel ikke riktig å holde igjen.

Men utvide kunde hun bare ved enten å lage filialer rundt i byen, og det vilde bli omtrent umulig å administrere, eller ved å kjøpe nabohuset, som visstnok kunde kjøpes for penger, men det vilde nok også bli mange penger, en kjempeaffære og et mas uten like. Hun vilde det helst ikke. Hun var med andre ord helt forandret. Hver gang det før hadde vært nødvendig å utvide forretningen syntes hun det var frydefullt, hun levde i en spenning som bare var deilig skjønt hun hver gang var fullt på det rene med hvor stor risikoen var.

Hun var ikke redd nu heller; hun var bare trett. Hun var jo bedre rustet til å ta en slik utvidelse nu enn noensinne før. Hun satt så velordnet og godt i 213det som det var mulig å gjøre. Og hun visste godt hun hadde tillit, så hun kunde reise de lån hun vilde ha. Skulde hun først «utvide», kunde hun klare det alene – med letthet. Men det hadde allikevel gjort inntrykk på henne det Egil sa, – om at fordele ansvaret. Det vilde bli enda større. Hun brydde sig ikke så meget om hvordan tidene vilde komme til å utvikle sig, forretningen var sund og hun hadde drevet den frem i «normale» tider, skulde saktens klare det om denne pengeoverfloden stanset også. Men det kunde naturligvis bli vanskelig hvis hun da satt og skulde forrente kjempekapital. Kanskje var aktieselskap det beste. Kanskje hun blev nødt til å gi også forretningen fra sig. Hun fikk tenke på det.

Mens hun satt og arbeidet med andre ting og hadde konferanser med mange mennesker forstod hun en ting som gjorde at hun nesten bestemte sig for å gå i gang: hun var glad for at dette forretningens problem møtte henne nu; hun trengte til det, slik som hun før hadde forretningen å takke for at hun kom igjennem et langt stykke av sitt liv. Det var både litt skamfullt og litt tomt mellem henne og Egil. De kunde trenge denne store, spennende tingen å arbeide med sammen. Den kunde avlede meget. Og den kunde gi dem tid til å se hvordan det virkelig stod til med dem, hvad de egentlig hadde å leve på – uten panikk.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.