XII

Vinteren var lei å komme igjennem, og særlig så blev den lei for Albert.

Han måtte bli med han far til et sted som het Åkre og være der mesteparten av tiden og hjelpe til med stellet og driften. Det var svigerfaren som bodde der, en gammel uappetittlig gris som for lenge siden var enkemann og ikke holdt noen slags tjenerhjelp – ikke en liten jentefille engang. Og så måtte Albert hjelpe å stelle og blev både gårdsgutt og tjenestepike og slet, som han aldri før hadde slitt. Vanligvis reiste de mandag morgen innen det lysnet av dag og blev borte til lørdag eftan – så var det å spenne for gampen og se til å komme sig av gårde igjen. Og da kunde han være så utkjørt og trett, at han sovnet på veien i sleden om det var aldri så koldt å sitte der og ikke våknet før han var hjemme. Så pustet han litt om søndagen og strakte på sig og hadde ferie – og så var det å kare sig tilbake på ny.

Åkre lå ikke så langt fra fjorden, det så ut til å være bra med skog, men huset var det ikke større stas ved. Og det var ikke noe stas ved svigerfaren heller, han var ikke så lite av en gjerrigknark, som knapt nok unte sig selv maten, og skitten og ekkel på alle måter. Dessuten så drev han med himebrent og brygget noe søl, som de kalte for «bøble» og som han styrket sig på innimellem. Og da satt han og røkte og spyttet på gulvet og klødde sig i skjegget og var slik kar, at det ikke var maken i hele stranda. Og ikke gad han vaske gulver noen gang og ikke gad han bære ut større, hverken aske eller subb eller matrester eller noe. Det lå og samlet sig op i krokene og luktet surt hvor du kom – han var mannen som skulde stelle hjemme og gjorde det av så lettvint han kunde. Døtrene kom jo og så til ham somme tider, a mor eller Emma, og ryddet litt for ham, det blev bare noe langt imellem besøkene og straks de var ute av huset, tok gamlingen på slik han var vant – og slik blev det like ille som det var.

Det var fært å være på Flugum, men det var allikevel verre her. Albert var helt alene med de voksne og blev satt til alle mulige ting og hadde ikke fred et øieblikk. De var så rent urimelige mot 94ham, først måtte han henge i hele dagen og hjelpe å kjøre tømmer til bryggen, og dernest så skulde han koke kaffe og stelle for dem når de kom hjem om kvelden. Hvordan skulde han rekke alt sammen? Han slet og drog på de tunge stokkene, så han syntes ikke han visste til sig iblandt, det var så tungt å få dem på sleden, somme var så lange og digre, at de var ikke til å rugge. Det hjalp ikke at det var toppenden han stod ved, han hadde ikke fylt fjorten år, det var måte på kreftene hans – kunde de ikke vært litt forstandige med ham? Det var ikke vranghet fra Alberts side, han var bare ikke så sterk som han far, han var en nokså spebygget gutt, og orket ikke mere enn han gjorde. Men aldri så var de voksne fornøid, aldri så kunde han gjøre dem til lags. Faen au, sa de, og bante, kan du ikke greie den vesle pinnen? Og så hyttet de til ham, og så puffet de til ham, og var han far i ulaget sitt, så langet han ut med skaftestøvelen slik som han engang hadde for vane og var ikke så nøie om hvor det traff. Virru nå se til å nøite dig litt! Det kunde hagle med allslags skjellsord, de to hadde et ubegripelig forråd og øste rundhåndet ut, Albert var bare ikke alltid sikker på, om det var ham eller gampen, det gjaldt. Han og gampen, gampen og han – de var like umulige begge to og fikk høre det fra morgen til kveld.

Det var ikke rar kosten han fikk.

De hadde gjerne kjelen med sig og kokte ute i skogen, det var for lang vei å gå hjem. Så blev det kaffe og stomp og kaffe og stomp – fire til fem ganger om dagen med skiver av rått saltflesk til pålegg. Det var kanskje kost for voksne, men det var ikke mat for en guttunge, Albert tålte ikke all den kaffen, og det rå flesket bød ham imot, han blev kvalm og vilde kaste op. Men så var det ikke annen mat, og så måtte han greie sig allikevel. Og selvsagt blev det jo hans jobb å gjøre op fyr og passe kjelen, og det var ikke alltid så greit det heller. Det var vinter med dyp sne, det var ikke så lett å komme til tørrved og få det til å brenne bestandig, han måtte grave sig ned til bakken, så bålet ikke skulde brenne igjennem. Og siden så lå han og telgjet fliser og blåste på gloen og frøs på fingrene og kunde ikke få det til. Og så kunde det hakke på ham:

– Se nå til å bli ferdig da kløna, vi kan ikke kaste bort tia slik!

Oftest greide de tre eller fire vendinger og kjørte tre, fire lass 95til bryggen, så var ikke dagen lenger. Og når de da kom hjem ut på kvelden – til svart hus og til kald stue – lå det fullt op av gjøremål og ventet. Hesten skulde settes inn og ha fôr, og kara skulde ha skikkelig mat, og så var det å kommandere på Albert igjen. Han var søkkvåt på benene kanskje og kunde ha trengt å bytte på timen, men så skulde det fyres op og så skulde det hentes vann, og så skulde gryten eller pannen over – tiden vilde ikke rekke til. Og når de så endelig hadde fått kveldsmat, måtte han vaske op efter dem og kanskje få kjelen i sving en gang til: det skulde smake så urimelig med litt kaffi, nå. Og siden så var det å finne frem glass, så satt de der, kara, og røkte og spyttet og hadde det koselig med et glass bøble og blev mere og mere pratsomme av sig. Og da enste de ikke at Albert var der, men satt og snakket forretninger bare og nevnte priser og tall for hverandre og fortalte, hvor heldige de hadde vært. Og da hadde de tjent så fært somme tider, at Albert blev stående og gape på dem og kunde ikke tro, at han hørte riktig – to, tre hundre kroner på en uke! De hadde noe maskepi isammen og var kompisser, var det likt. Men om de virkelig eide skogen eller de hadde kjøpt tømmeret på stuen og drev på spekulasjon kunde han ikke riktig bli klok på. De brukte så mange rare uttrykk, de snakket om kausjon og annamming og lignende – det var ikke godt å forstå hvad de mente. Men såpass skjønte han iallfall, at de var ikke likere kompisser enn at de forsøkte å lure hverandre. Og da blev de så små i øinene og trakk likesom gardinene for, så de ikke skulde se inn i hverandre og få øie på fanteriet, de satt med. Det endte gjerne slik, at svigerfaren begynte å røre, han tålte ikke bøblet han brygget, men blev full og sovnet i stolen, han far derimot holdt sig godt. Han drakk nok et glass, han også, men han drakk ikke mere enn han greide.

Inniblandt var det storrengjøring, og selvsagt var Albert skurekone og lå på kne og skrubbet og børstet. Det var gjerne lørdagsarbeid mellem middagen og turen hjem, og mens så de voksne fikk sig en «doktor» lå Albert og krabbet mellem benene deres og skulde gjøre rent efter dem. Isj, tenkte han og vilde brekke sig, at ikke den gamle, skitne grisen kunde tørke op efter sig selv! Det kan ikke fortelles som det var, men Albert kunde gått på ham 96med en staur, om han hadde hatt høve til det – dengt ham op så gammel han var og fristet å lære ham folkeskikk! Og så måtte han ligge her istedet og ta op svineriet efter ham bare for det han var liten og svak og ikke våget å svare nei. Om han hadde hatt krefter nok, så de ikke kunde vinne på ham – han skulde gitt dem beskjed på flekken:

Tørk op efter dig selv du, grisen! Forresten så må du vel ha råd til å holde e tjenestejente, du som tjener så kjukt med penger?

Og når de så kom og skulde ta ham – hoi, så gjorde han et rundkast i luften og satte hæla i brystet på dem, så de himlet begge to. Og bakefter tok han dem i trøiekraven og drog dem på kryss og tvers over gulvet og tørket op med dem og feiet op med dem – og så sparket han døren op og slengte dem langt ut i sneen:

Så, nå kan di ligga der, til di er blitt snilde og pene gutter!

Åja, den som var stor og sterk og kunde ta igjen med de voksne og sette sig op mot tvangen og uretten og alt det gælne de drev med på jorden. Den som kunde få sagt ifra åssen det var på barnehjem – ropt det ut over fjell og daler, så det blev spurt over hele landet. Den som kunde komme sig bort, om det så var til verdens ende, bare, bare han kunde bli fri –

Den siste uken han var på Åkre var han så uheldig å hugge sig i benet. Det var en stund på ettermiddagen, øksen glapp i den frosne veden og skar gjennem støvelen og inn i ankelen. Det var ikke så dypt akkurat, og det gjorde ikke så vondt heller, han blev bare så livende redd og skrek op da han fikk se blodet, og datt i sneen så lang han var. Ja, så fikk de jo fottøiet av ham og vasket med sne og kikket på såret – pytt, det var ikke så farlig, sa de, bare ikke se på det, du. Men så kunde han ikke holde sig allikevel og løftet hodet og skottet ned – og dermed så vilde han svime vekk. Det gapte en rød flenge imot ham, likesom en mund med røde leber – så hørte han en stemme over sig:

– Drikk her, sa det fort.

Han svelgjet noe som sved i halsen, så han måtte ta efter pusten – bøble, tenkte han og så op. Svigerfaren stod ved siden med flasken – en slurk til, spurte han. Takk Albert skulde ikke ha mere, det smakte så styggelig vondt, at han var helt klar igjen blitt. Så 97tok den gamle en støit selv, la hodet sitt godt tilbake og stakk flaskehalsen i munnen – og derefter kom turen til han far. De styrket sig dugelig begge to, det hadde tatt på dem og, var det likt, og da det ikke blødde mere, fant de en fille og reivet inn oklen og hjalp ham bort på sleden så lenge.

– Det er ikke noe å bry sig om, skjønner’u, det gror igjen på noen dager.

Og svigerfaren dyttet bort i ham:

– Åssen står det til med dig nå?

De hørtes så hyggelige ut begge to, de hverken skjente eller kalte eller noe, Albert var rent forundret der han satt –

Men det som han ikke kom til å glemme, var at han måtte kjøre til Åkre alene. De la nøkkelen i hånden hans, og sa at han var kjekk gutt og at han greide sig selv nå:

– Bare legg dig på slean, du, hesten veit å finna veien, så kommer vi etter om e stund!

Hesten fant ganske riktig veien, men like godt var det jo nokså nifst. Albert lå tilbake på sleden og så op i grantoppene over sig, de gled forbi på hver side med klatter av sne inn i det grønne. Dagen var ikke riktig til ende, solen var enda ikke nede, men kastet strimer og blink gjennem baret. Det var frostvær og blå himmel, meiene knirket og skrek i stillheten. En enkelt gang stanset hesten i veien og snudde hodet og så på ham, den måtte forstå at noe var galt, Albert blev enda så rørt over dyret og løftet litt på sig og snakket til det:

– Bare gå du Blakken, jeg ligger her som du ser.

Så rykket hesten til igjen, så knirket sleden videre fremover og grantoppene kom og gikk som før. Og til slutt kom de frem til tunet, og Albert fikk bundet hesten til gjerdet og hinket sig op trappen og inn. Der kastet han sig ned i sengen sin og fikk ullteppet godt over sig og skulde friste å bli litt varm. Det gjorde vondt i såret nå, men han torde ikke se på det mere, lå bare og ventet og lyttet og anket for hesten som stod der i frosten. Jo, så kom de da endelig og nørte i ovnen og så på foten – pytt, det var ikke farlige greiene, når han først skulde hugge sig, sa de, kunde han ikke gjort det likere enn her. Han hadde ikke rørt senen 98engang, det var bare et lite kjøttsår som ikke betydde noen ting. De helte noen dråper i det, så han krøllet sig sammen av svien, det brente som hett jern, svetten sprakk ut i dråper på pannen – så kom han far med bomull og fille og plastret på det og stelte med det. Så, nå var det snart godt igjen, nå fikk han legge sig til å sove, så gjorde nok natturn resten!

Han fikk ligge dagen efter, en lang og bedrøvelig dag, som ikke var til å komme igjennem. De satte litt mat til ham før de gikk og låste døren på utsiden – så lå han der alene med sig selv mens solen vandret langsomt rundt huset. Som vanlig begynte han å tenke for å få tiden til å gå. Nå kunde han ikke rømme på lenge, tenkte han, nå var det satt bom for det inntil videre – alltid skulde det nå komme noe til. Det hadde passet så godt straks sneen gikk, han hadde enda tenkt ut på prikken akkurat som han vilde gjøre. Han vilde ta på sig jenteklær – han skulde alltid få tak i noen på Flugum og gjemme dem unda en tid i forveien – og så vilde han legge i vei inn til Oslo midt for nesen på hele bygden. Vær så god, bare leit di, folkens, og telefoner til gårdene omkring og varsku lensmann og hvem di vil – di kjenner ikke den jenta som går der, med tørklæ om hodet og luggen i pannen, så folk ikke skal se, at hun blingser. Dere leiter efter en gutt dere og spør og roter og graver efter ham – og imens går den vesle jenta der og har kanskje en liten kurv i hånden, så det ser ut som hun skal noen stan. Bæ da, lensmann og alle sammen, a mor og ‘n far og Emma med – nå fikk di et ordentlig snyteskaft lel! Og det hadde di inderlig godt av, for di har vært så harde og slemme som det går an å væra på jora. Di har ikke vært som folk, men som troll, og var det så det var rett her i verden –

Tankene tok et nytt løp.

Han møtte likesom en fin dame, som var ute og spaserte på veien, og så neide han slik som jentene gjorde. Ja, dama hilste igjen og spurte hvad han var for en jente og hvad han hette og mere slikt. Jo, han hette da Astrid, forklarte han, og skulde til Oslo og søke tjeneste. Kunde du ikke ha lyst til å tjene hos mig, spurte dama, jeg har akkurat bruk for en stuepike og gikk nettop og tenkte på, hvor jeg skulde få en ifra. Nei, ja, så visste han ikke hvad 99han skulde svare på det. Du skal få god lønn, sa dama, hun var ikke knipen sånn. Men jeg har ikke lært noe, forklarte han. Pytt, du kan vel koke kaffi iallfall? Åjo, kaffi kunde han nok koke. Ja, og vaske op kan du vel også? Han kunde jo ikke si nei til det. Ser du, sa dama fornøiet, og kanskje kan du legge i ovnen med? Han kunde ikke si nei til det heller. Ja, men hvad er det så i veien?

Her måtte han vel vri litt på sig og skape sig til som jentene gjorde og friste å se litt undselig ut:

Jeg tørs ikke, måtte han si, du kunde bare bli vond. Nei, dama skulde ikke bli vond, hun var så blid og smilte og lo:

Veit du, hvem jeg er, sa hun.

Tenk, så var det frua til bispen, og så hadde han ikke annet å gjøre enn å gå til bekjennelse på flekken og forklare åssen det var. Og så blev dama ganske blek av forskrekkelse og rynket pannen og bet sig i lebene:

Nå har jeg hørt detta au, sa hun. Og dermed så tok hun Albert i handa og leide ham med sig så fort hun kunde. Nå går vi like op på rådstua, sa hun, og melder ifra til poltimesteren, og siden så går vi hjem til mannen min og forteller ham alt sammen. Han er biskop han, skjønner’u, og har med å lære folk å bli snilde og ikke gå frem som dyr her på jora, så han kommer til å gjøra noe ved det. For detta er helt urimelig, sa hun, detta er så sant en stor skam både for bygda og hele landet! Her sitter vi andre og har det godt og spiser oss mette til hvert mål og har pene klær og ordentlige hjem og veit ikke hvad det er å frysa engang! Og så skal det væra barn midt iblandt oss, som ikke får nok av noen ting uten av det som er vondt i verden, og som vi likesom har skilt oss av med, for det at dem ikke var våre egne! Jeg kan ikke tåla å tenke på det, jeg er mor sjær, skal du vita, og hvis jeg fikk høra at mine egne skulde komma til et sånt sted, at dem blev nødt til å gå på mittingen –

Tøis og tull med hele dama. Det var ikke en som tenkte slik eller snakket slik eller gjorde slik, det hadde ikke vært noen sak da, det hadde gått an å leve da. De store de brydde sig ikke med de små, de lot så gladelig andre svelte, bare de kunde få proppet sig selv og stoppet i skuffer og skrin og kister. De store de stanset 100ikke på veien, de hadde ikke tid til å høre på en stakkar, de store de skynte sig bare forbi. De store, de kjente på sig selv om andre hadde fått nok mat. Og fikk de høre noe annet engang så skjøv de det bare fra sig og sa at det kunde ikke være sant. Det var ikke slik i deres verden og så kunde det ikke være det i andres heller. De vilde ikke vite om det, de vilde ikke være brydd, vilde ikke ha beskjed, det var tingen. Dessuten så var det ikke deres skyld om noen ikke hadde mat nok, de hadde ikke noe med det å gjøre, det hørte ikke inn under dem. Ånei, det gikk ikke til som en ønsket, ellers lå han nok ikke her med et stygt huggsår i benet og litt stomp og kaffe å bie på. Det var bare så trøisamt å dikte op slikt – å ligge og tenke ut hvordan det kunde komme til å gå, hvis menneskene hadde vært snildere enn de var…

Folkene hans kom hjem i skymingen. De spurte til ham og laget mat og hadde en koselig kveld med bøble. Og neste morgen så måtte han op og være med dem på arbeid igjen og henge i likesom ingenting var. Han var jo litt redd for foten i begynnelsen og torde ikke riktig trå på den, men det gikk bedre enn han hadde tenkt. Det stakk jo litt i såret somme tider, og det blødde litt noen ganger, likesom det kom litt villkjøtt langs kanten, men så hadde de salpeter i det, og så greide det sig allikevel.

Og noen få dager efter var de endelig ferdig hos svigerfaren og kunde snu ryggen til Åkre for alvor og reise tilbake til Flugum igjen.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.