IX

Det gikk noen dager, det gikk en uke – ikke noe nytt om han Lorang, ikke spurlag på ham noen steder. Guttene fikk vel ingen beskjed, men de hadde øinene og ørene med sig og skjønte hvordan sakene stod. De voksne skulde jo likesom tie, de røbet sig bare på så mange måter. Skuffelsen stod skrevet i minene deres, de var dessuten så ampre blitt, så opfarende og gretne av sig – helt umulige å gjøre til lags. Og bare det ringte i telefonen, så slapp de hvad de hadde i hendene og tok røret så fort de vant og glemte gutta og alt omkring. Men så var det ikke hvad de ventet, så kom de like trompne tilbake, like sinte og tverre som før. Det kunde ringe i middagstiden, mens guttene satt rundt bordet og spiste – hopp, der dunket svigerinnen av gårde og skulde snappe telefonen innen de andre fikk komme til. Og hver gang gikk det i stå med ryggingen, hver gang satt guttene med spente miner og holdt pusten og lyttet mot døren, mens øinene vandret spørrende 71rundt. Nei, så tok det på ny i døren, og svigerinnen kom dunkende inn over terskelen og var enda surere enn da hun gikk.

– Hvad er det, di glaner på, kunde hun si, de hadde ikke fått øinene tidsnok til sig. Så visste de alle sammen, at Lorang var ikke funnet enda, og klemte på å tygge igjen. De hadde ikke akkurat brydd sig om ham mens han gikk der og skulte iblandt dem, men nå var det plutselig anderledes. Han var det store eksempel blitt, forbilledet som lokket og drog. Hans skjebne var knyttet til deres, de hadde hatt mesteren mellem sig og kunde ikke være like glad. De satt der og byttet blikk med hverandre og gottet sig over å vite, at han var på fri fot. De var bare ikke alltid forsiktige nok og kunde ikke skjule sin skadefryd og terget de voksne ytterligere op. De hadde ikke lov til å holde med Lorang, de hadde ikke lov til å glede sig over at de voksne kom til kort. Det var tegn på opsetsighet og viste hvad to det var i dem. Så var det ikke annet å gjøre enn å skjerpe tilsynet med dem og stramme taket i kraven deres, de voksne stod nå engang til ansvar og kunde ikke se gjennem fingrene med alt.

– Jeg skal setta piggtrå om hagan og gjerde dere inne som sauer, sa Flugumen – og så skal jeg få tak i e bikkje, så tenker jeg dere skal få holda dere i ro!

Både piggtråden og bikkja kom. Piggtråden blev vel ikke satt op på en stund, men bikkja gikk der og snuste omkring, en svær satan med krøllet ragg og busket rompe omtrent som en skrubb. Jakob Drittgutt sakk ende i bakken første gang han fikk øie på den, han kunde ikke gi en lyd av forskrekkelse, bare stivnet og datt på flekken. Nå, han var godt skremt i forveien, han far hadde ikke spart på konfekten, men lagt ut om det nye husdyret, så noen hver kunde kjent sig beklemt. Det var ikke noen vanlig bikkje, forstod de, men en politihund av skarpeste slaget – lært til å gå på jakt efter rømlinger og holde dem fast til det kom folk. Ja, han Burmann var mye til kar, han tok dem i okla bare, så de satt som i en saks. Hadde de bare fått tak i ham før, så skulde de sett på moro, så var ikke han Lorang kommet så langt! Jakob Drittgutt hadde ikke tålt det, han datt bare ved synet –

Forresten varte det ikke så lenge før gutta forstod det var 72skremmeskudd bare. Burmann var ikke som han så ut, alt en av de første dagene kom han bort og snuste på Albert og hverken bet eller noen ting. Albert blev jo litt het med det samme, men så var han så glad i dyr og så stakk han hånden i lommen og fant et stykke potet frem, som han hadde gjemt av til hesten – jo, Burmann tok imot. Han var ikke kresen, var det likt, han så ut som han takket for det og gjerne hadde tatt en bete til. Og dagen efter kom han igjen og kjente Albert og var godvenner med ham og fikk et nytt stykke potet – pytt, det var ikke farlig med ham. De skjønte det hver en inntil han vesle Cato, som gikk der og ikke hadde mere forstand enn en kylling. Det hendte at Burmann kom bort til ham imellem, når han satt og solte sig på tunet, og begynte å slikke ham i ansiktet. Straks spjettet han ut med benene og kom i ypperlig humør. Hendene viftet, fingrene spillet – her var det en til som var vennligsinnet, et vesen som brydde sig om ham og ødslet med kjærtegn og vilde ham vel. Han forstod ikke meget stakkar, men dette forstod han med engang. Og mens han gasset sig så han ristet og nød behaget så lenge det varte, stod Burmann over ham diger og lodden og vasket ham på kryss og tvers. De så det både Albert og Petter, de så det alle sammen omsider. Heller ikke Emil var bange, lille halvblinde Emil med blyanten. Han gikk rett bort til Burmann første gangen han fikk øie på ham – er det deg, Mathias, sa han. Men han blev ikke det minste redd, da han skjønte han hadde tatt feil, gikk bare nærmere og skulde se. Og ikke mange dagene efter hadde han tegnet et billede av Burmann med krone på hodet og vinger på ryggen og var blitt beste venner med ham. Flasselasse vilde også være venner, men Flasselasse hadde skabb og gikk og klorte sig hele dagen og kunde komme til å smitte hunden – Flasselasse fikk ikke lov. Og Halvor blev mere og mere sløv og la likesom ikke merke til noe og var ikke til å regne med lenger. Det blev bare han Jakob Drittgutt som stadig gikk og var bange for den og ikke kunde venne sig til, han våget knapt å gå over tunet uten at en av de andre var med. Han kunde ikke for at han var redd, han var hvad de hadde gjort ham til, han hadde engang fatt støkken inn og kunde ikke bli kvitt den mere.

Han var så liten, Jakob Drittgutt, han kunde ikke ta igjen større, 73men måtte la alt og alle rå med sig – og så blev det så meget leit. Nå sist var det tannpine, de var begynt å pokke stein, Petter og Jakob og noen av de minste, og var som en liten gjeng for sig selv. Det gjaldt utbedring av et veistykke nær gården, en stump kommunen hadde satt ut og som han far hadde tatt på forsagt. Han hadde så godt om hjelp, han far. Jakob tålte bare ikke arbeidet, han hadde ikke helse til det. Det var så kaldt å sitte på pokken, han fikk vondt i tannrøttene av det og kunde ikke sove, kunde ikke tygge, gikk bare rundt og tvinte i smug og torde ikke si ifra, han visste hvad følgene vilde bli. Men så var det ikke godt å skjule det heller, så verket og boret det nede i tannen, så han måtte dytte neven mot kinnet og slå benene over kors for likesom å kunne døive det litt. Og dermed var Jakob Drittgutt solgt, svigerinnen kjente tegnene fra før og sa fra til han far – han var doktor med når det knep – og så en dag kom de leiende med Jakob og skulde ha tannen hans ut.

Det var like i middagsstunden, guttene stod just i ring om pumpen og gjorde sig ferdig til å gå og spise. Jakob Drittgutt kom dinglende mot dem, forkommen og tufset og elendig å se på. Hadde han bare ikke vært så redd – men han var så redd, stakkars kryp, at Albert fikk hjerteklapp da han så ham. Optrinet var så nifst, han far selv fulgte ved siden og holdt guttungen fast i armen og styrte bort til skjuldøren med ham, hvor det lå et fang halm på bakken. Han hadde en lang bektråd i hånden, og bakefter fulgte yngelen hans – kom husbondsbarna og skulde se på og ha en liten fornøielig stund. De fniste og lo og var fulle av moro – nå får’u oppe dig, Drittgutt, sa de – nå skal vi se hvad kar du er! Det var likesom cirkus for dem. Albert så rasende bort, Dina stod inne i flokken, han gav henne et uvillig blikk, mens han husket på Lorang – hun stod vel og lo hun også? Nei, Dina stod ganske alvorlig og skottet frem bak en av søstrene med hånden op foran munnen og et forskremt uttrykk i øinene. Hun kjente vel at han så på henne, for hun vendte hodet til siden og fanget blikket hans og blev rød – så rakte hun tungen langt frem og berget sig likesom med det.

Jakob Drittgutt var grå i ansiktet, han kastet op midt på tunet, han visste hvad som forestod.

74– Å fåsleppa da, sa han og tigget for sig og bad tynt – jeg kan ikke kjenna noe vondt nå!

Flugumyngelen kniste igjen, og Albert hørte stemmen til Dina:

– Nå juger du, Drittgutt far!

Øieblikket var kommet. Han far hadde laget en løkke på bektråden og fått den godt ned omkring tannen, så festet han enden i en krampe på dørkarmen og gjorde tegn med hånden.

– Så, hiv dig nå, har jeg sagt!

Det gjaldt å kaste sig baklengs i halmen, så tannen blev nappet ut med et rykk.

– Jeg tørs ikke, sa Jakob og skalv.

– Er det noe å bry sig om e fille tann, da!

Jakob Drittgutt bøide sig litt likesom for å fåsleng på ryggen, bektråden hang sidt ut av munnen hans – nei, så blev han stående som før.

– Å, du er da også en ordentlig dott!

Han far skrevet frem, fikk foten sin bak om stakkaren og veivet samtidig ut med armen – og der røk Jakob Drittgutt bakover og blev liggende på ryggen i halmen. Det hørtes et kort skrik, og bektråden svinget høit op i luften med en ørliten klump i enden, tannen var godt og lykkelig ute. Hurra, skrek det fra Flugumyngelen, de hadde ikke hatt slik moro på lenge, jamen var ikke han far flink!

– Så, Jakob, det er over nå!

Men Jakob reiste sig ikke, Jakob Drittgutt blev liggende i halmen og se op med åpne øine. Så vrengte de sig i hodet hans, det sprang noen blanke blærer på munnen og kroppen rettet sig og blev stiv…

Han far visste råd igjen:

– Hvad er detta for narrestreker, sa han – se nå å komma til dig sjær!

Og mens de strakte hals omkring, snudde han Jakob Drittgutt på maven og brukte det gamle taket sitt på ham og vridde armen hans bak på ryggen:

– Nå får’u hold op med det tøiset ditt!

Det kom et stønn, krampen stilnet.

75– Fly efter e øse med vann!

Dina kom springende med det, og litt efter stod Jakob og drakk, han rystet på hånden og spilte av øsen, det rant litt blod nedover haken.

Han far skulde være hyggelig mot ham:

– Du kan skjønna det, Jakob, sa han – det går ikke an å væra så nervøs å gå sta og dåna for så lite som e tann!

Han brettet på overleben og skulde likesom smile litt:

– Hu er ikke større enn e flue, veit jeg, det er ikke noe å bry sig om –

Det var ikke lett for Jakob, nei, men han hadde det ikke stort likere Petter. Han tålte ikke pokken, han heller, men forkjølte sig nedenifra. Det hadde vært tålig med ham en stund, buksen til Albert hadde hjulpet, men nå meldte det gamle tilfelle sig, og dermed var pokker løs igjen – og så kom de med riset slik som de pleide, svigerinnen eller a mor eller sommetider han far selv.

– Jeg skal læra dig, sa de og rev overbredslet av sengen, så dampen stod av den lille skrotten – er det noen slags mening i slikt! Det var så grusomt å overvære, Albert hakket tenner imellem, han vilde op og styrte til hjelp og slite riset ifra dem – de gjorde jo ende på gutten slik! Men så var han så liten selv, og så blev han liggende stille og torde ikke gi en lyd ifra sig. Imens regnet slagene ned på den lille rødlige bakdelen, som var tatt rett op av laken og var hudløs og sår i forveien. Petter skrek til stemmen hans sprakk – til det bare kom noen ru låt, som rev og skrubbet ut gjennem halsen. Det var ikke til å høre på, Jakob Drittgutt dirret i sengen likesom et lite livredd dyr, som mennesket plutselig åpenbarer sig for, og Doffen var dukket ned under teppet. Slik var det å være på barnehjem og gitt de voksne hjelpeløst i vold.

Albert hadde sitt, han med.

Han var begynt på skogsarbeid med han far og hjalp ham å lesse tømmeret på og slet som en kar for å holde mål, det var ikke bare moro, han far var ikke lett å gjøre til lags. Vanligvis måtte han sele på hesten og spenne for, mens han far drakk kaffe, det kunde trekke ut noen minutter, og når de var vel av gårde med doningen, satt gjengen som pokket alt borte i veistubben med hver sin 76sotete lykt foran sig og hostet og frøs og skuttet sig i frosten. De hadde kanskje lagt veien om mittingen og lett med lysene sine, om det skulde være noe godt de kunde ta med sig. Og nå satt de der, kameratene hans, et passelig stykke ifra hverandre med hammer og stikke og holdt på steinen, så den ikke skulde sprette ifra dem. Han kunde ikke kjenne dem akkurat, han skimtet bare noen skygger i halvmørket og så noen rødlige flekker bort igjennem – det var de små ansiktene deres som lyste op i lykteskjæret. Det tok sig så sørgelig ut, syntes han, de var så små og så uskikket til arbeidet, de hadde ikke varbriller for øinene, de hadde ikke engang votter på hendene. Og pikk, pikk, slo hamrene ned og skulde kløve steinen, de satt med. Og kanskje traff de stikken isteden, og kanskje traff de hånden sin også. Mange av dem gikk med sår på nevene og hadde tullet dem inn i kluter, så gjorde det ikke så vondt om de slo sig. Og fra og til blåste de litt på fingrene eller stakk tuppene inn i munnen, så de ikke skulde fryse aldeles bort.

– Hyp, sa det ved siden av Albert, han far satt med ryggen til og hadde hastverk og skulde frem – vil du, Blakken, pap, pap.

Lysene bak dem blev mindre og mindre, men enda kunde hamrene høres som små travle nebb i gryet:

Pikk, pikk, pikk, pikk…

Det var et tungt arbeid å lesse. De slo gjerne hver sin øks i stokken og stod og løftet i hver sin ende, til de hadde fått den på plass. Men så var det sånn forskjell på dem, så var han far en voksen mann og lang og sterk og erfaren og øvet, mens Albert var en guttunge bare, en nybegynner, spinkel og sped. Stokken blev for tung for ham imellem, han var ikke god for å få den fra bakken alt det han lettet og rykket. Hvad gjorde så han far? Skjelte ham ut for alle mulige ting, for iddiot og for sau og for gærning, for fomp og for naut og hvad han fant på. Og var han i det riktige hjørnet sitt, gikk han bort og gav Albert et spark, så han rullet i lynget så lang han var:

– Sett på makan til gutt!

Imens stod hesten og ventet på dem – rolig og from og tålmodig, slik som bare et dyr kan være. Den hverken bråket eller bannet eller noe, den stod bare der den skulde stå og snudde kanskje 77iblandt på hodet for å se hvad som stod på. Den var ti ganger så sterk som han far, den kunde ha tatt ham i låret om den vilde os slengt ham favnevis bort i bakken, den hadde bare for meget vett, den var bare for snild og for god. Det var ingen sak med hesten, hadde bare han far vært som den!

Og likevel kunde ikke han far komme ut av det med hesten heller.

Det var en eftermiddag i skogen, kakelinna var kommet, det var sleipt og glatt alle steder. Ja, så holdt de på, Albert og han far, å ta op en stor rot av en myr, som de tenkte å dyrke op, og så skulde han far spenne for hesten, så den kunde hjelpe og trekke. Men først hadde han funnet kniven sin frem og skulde skjøtte pipen en stund – og så slo han likeså godt tømmene om låret, så hesten ikke skulde gå fra. Og midlertidig stod Albert ved stubben og ventet på at han skulde bli ferdig, og så snudde hesten på hodet og fikk øie på gutten og vilde bort til ham. Den var vant til å få noen brødsmuler iblandt eller en sukkerbit eller hvad det var, og nå trodde den vel at anledningen var der. Og dermed så datt han far over ende og blev trukket på ryggen bort gjennem myren alt det han strittet imot. Det var så grinaktig å se, han sprikte med benene og klorte med hendene og skulde friste å holde sig fast – det var så mosen røk under klørne. Albert lo til han sakk i knærne, han glemte hvor han var av bare fryd, det kitlet i ham, det kriblet i ham, det var så han kunde ha danset rundt stubben –

Det skal være noe godt i alle mennesker, de sier det, de som skjønner sig på det, og da må det vel være sant. Men hvor var det gode hos han far? Han måtte visst gå avsides med det, for Albert merket ikke noe til det, så lenge han var på gården iallfall. Og han oplevde den dagen å få sa mye juling i skogen, som han ikke hadde fått fra han blev til. Og siden måtte han bli med hjem og sette hesten på stallen, der spikret han far et tverrtre bakom den, så den ikke skulde få komme ut – og så kom turen til hesten med. Han svolket den op inne i spiltauet med en seig spire han hadde – dengte løs på den så lenge han orket, mens Albert stod i døren og strigråt. Så gikk han for å drikke litt melk, det hadde leitet på, var det likt. Hesten blev stående og skjelve i stallen i flere timer efterpå…

78Det skal være noe godt i alle mennesker, det skal ikke være til å komme forbi, men jamen må det være lite somme tider!

Slik hadde han noe å stå i, Albert med. Og det var ikke bare arbeidet han hadde og urimelighetene til han far, men han var begynt å ligge på vak i det siste for å hjelpe Petter å holde sig tørr, og så kom den striden til. Natt efter natt var han oppe og vekket ham og fikk ham bort til en bøtte, som stod der:

– Så, nøit dig nå, Petter, så du ikke får ris!

Og det leitet jo ikke så lite på. Timevis kunde han ligge og vake, mens han lyttet til uret nedunder og tellet slagene, når det slo. Han våknet gjerne på tolv slett og torde ikke legge sig til så lenge, han var redd for å sovne ifra – så visste han hvordan det gikk.

Han hadde fått skoene igjen nå – de hadde fått skotøiet sitt alle sammen da barfrosten satte inn – han kunde rømme hvad dag som var. Men så kunde han ikke la Petter i stikken, det var slik synd på han Petter, de tok så meningsløst hardt på ham, stakkar. De så ikke hvor god han var, de så ikke hvor snild han var, de så bare lyten hans og gikk på ham med rå hånd. Og så kunde ikke Albert rømme, så gav han sig til istedet og skulde berge Petter for riset. Han kunde ikke svikte ham, syntes han – tenk om det hadde vært ham selv? Natten blev bare så endeløst lang, timene vilde ikke gå, klokken tikket og tikket bare… han tellet til mangfoldige tusen, enda var ikke tiden inne. Torde han bare legge sig til en stund, torde han bare lukke øinene litt – –men så lå Petter og pustet og sov og stolte på at han skulde bli vekket, og så torde han ikke allikevel. Iblandt satte han sig op i sengen, og iblandt gikk han litt ut på gulvet og stod litt og frøs borte ved vinduet og så ut i hagen på baksiden av huset. Det kunde være måneskinn, kanskje, et blekt skimmer utover markene med skogen som en slags vold omkring – det hadde vært fint å rømme i natt! Det gikk bare ikke for kameraten, det var ikke mulig å overgi ham. Så holdt han sig våken ved allslags kunster og berget kameraten igjennem – en lang, trettende hundevakt, som han tok på sig natt efter natt.

Men det gikk jo galt for ham også.

Han greide ikke å holde øinene oppe, de datt igjen før han visste 79av det, han hadde slitt med de tunge stokkene, så han verket i hele kroppen og var helt utkjørt av arbeide. Så forsov han sig mot sin vilje og våknet først langt over tiden – å herregud så var det forsent! Der stampet det alt i trappen, der gikk det alt i døren, der kom a mor brusende med riset. Nei, nei, vilde han si, det måtte ikke få skje, han hadde sovet over sig, det var ikke Petters skyld denne gangen! Men så var a mor som en ilder, og så fikk han ikke sagt et ord –

Han gikk og skammet sig hele dagen og kunde ikke se kameraten i øinene og hadde dårlig samvittighet.

– Jeg sovnet jeg, Petter, kunde han si – jeg kunde ikke for det, skjønner du, jeg var så liddelig trett!

Så kunde Petter trøste ham litt:

– Nei, det var ikke di skyld, kan du veta. Forresten gjør det ikke noe heller, jeg er så vant til det nå, at jeg kjenner det nesten ikke!

Men en natt fløi det en faen i Albert, og så åpnet han likeså godt kammersdøren og skulde liste sig ned i kjøkkenet og friste om han ikke kunde finne noe mat. Nemånen stod utenfor og så inn gjennem vinduet til ham, det kunde ikke være så farlig, tenkte han, kom det noen, fikk han skape sig til og lukke øinene og gå i søvne, som Ivar skulde ha gjort den gangen. Det var et lite værelse bakom, som ikke hadde vært brukt på en stund, det stod bare to senger langs veggen og likesom ventet på nye gjester. Han kom derfor heldig igjennem og snek sig forsiktig ned trappen uten å gjøre noen slags støi, og litt efter stod han inne på kjøkkenet og varet stille for sig med hendene for ikke å komme til å støte imot noe.

Jo da, det stod mat på benken, en stor bakke med opskåret brød og en mugge med melk og et fat med egg. Eggene torde han ikke røre, de pleide å telle dem, visste han, men melken drakk han næsten halvparten av og stakk til sig tre, fire tykke brødskiver og listet sig tilbake i sengen. Der lå han og gottet sig med sig selv og frydet sig over byttet sitt og maulet det i sig med god appetitt. Det var ikke så farlig som han hadde trodd, dette skulde han sannelig gjøre igjen så ofte som det var mulighets råd. Han lå og opbygget sig ved 80tanken og syntes han hadde vært svinaktig flink. Han skulde bare ikke hastet så fært, kanskje hadde han funnet både ost og smør, både pølse og kjøttkake og spekemat og mere, om han hadde gitt sig litt bedre tid. Det var et skap borte i hjørnet, visste han, hvor de pleide å sette inn middagsrestene, han kunde ha kikket litt på det med det samme. Ellers så kom det en natt imorgen, det kunde alltid bli råd med skapet, og det var godt å ha noe i bakhånden –

Han gjorde flere besøk i kjøkkenet og stjal både melk og fløte, både vafler og hvetebrød og julekake med. Han fikk også skapdøren op en natt og drog avsted med et stykke klubb så stort som en hel middagsmat – men så var det forbi med månen, og så torde han ikke gå ned på en stund.

Nå vilde han sovne ifra igjen, nå hadde han ikke spenningen mere og ikke nattmaten å kose sig med. Nå hadde han ingen slags tidsfordriv som kunde holde ham våken om natten, han satt bare der og stirret i belgmørket. Men så fant han på å gjøre det slik at han la hodet på sengestolpen og lå og balanserte det der – og dormet han aldri så lite av, rullet det ned på sengestokken og så var han våken på ny. Men han satt også og tenkte imellem. En kunde tenke så mange slag når en satt slik og holdt vakenatt, all slags tanker kom myldrende frem likesom maur av en tue i skogen, og så gikk tiden imens. La se, kunde han tenke, om det nå hendte at han blev konge, slik som det hendte i eventyrene, hvordan vilde han gjøre da? Jo, han vilde gå ut i landet sitt og se efter om alt stod vel til, det var vel ikke for mye om kongen, som hadde det så godt selv – om han så litt efter undersåttene sine? Ja, så kom han til Flugum en dag og skulde se litt på barnehjemmet. Han kom nok uleilig, var det likt, men Flugumen lot jo som ingenting og bad kongen å sitte ned og trakterte med kaffe og vafler. Takk, kongen hadde ikke tid, kongen skulde se på gutta først. Nei, så var det så mye iveien, så var de ute på arbeidet sitt, og så var de ikke flidd heller, så de kunde vise sig mellem folk.

Det var det samre, sa kongen, han vilde se dem på øieblikket.

Ja, så måtte de hente dem da, så kom de og stilte sig op alle sammen, han Flasselasse og Jakob Drittgutt og Doffen og Petter 81og Halvor og Emil – raden ut helt ned til Cato. Der stod de i fillene sine, forpjuskete og magre og glodde på kongen og skjønte ikke hvad det skulde bety.

Så detta er pleiebarna dine, sa kongen, men har’u ikke også noen sjær?

Jo, Flugumen hadde sju stykker.

Gå sta og hent dem med det samme, så jeg får se på dem au!

Flugumen måtte lystre igjen, og så kom ongestimet hans og stilte sig op på rekke de med, så runde og feite og fine og fjonge, at det lyste lang vei av dem.

Ja, det er ikke til å ta feil av hvem som er hvem her, sa kongen.

Flugumen kunde ikke si noe til det, og så snudde kongen sig til gutta.

Har di noe å klaga på, karer? Di kan trøstig snakka ifra, jeg er kongen, skal di veta, så di behøver ikke å væra redd for han far.

Så fikk jo kongen vite beskjed, så fortalye de åssen det var. Ikke fikk de komme på skolen, og ikke fikk de lære noe heller, så de kunde bli noen ting i verden. De kunde ikke lese, de kunde ikke skrive, de fikk bare slave på gården og hjelpe’n far fra morgen til kveld, så han kunde drive mest mulig, enda han fikk betaling for dem. Og ikke så fikk de ordentlige klær, og ikke så fikk de ordentlig mat, og ikke så kunde de få spise sig mett. Somme av dem var så sultne iblandt, at de stjal ifra grisen når de bar ut mat bøtten til den, og andre så gikk de og lette på dungen om de kunde finne noe spiselig der. Og traff det at en eller annen fremmed stakk noen få ører til dem, om de lukket op grinden for ham, så måtte de ikke beholde pengene, men levere dem fra sig på kjøkkenet. Og ikke fikk de være sammen med andre, og ikke fikk de komme utenfor tunet, uten at de voksne var med. De fikk bare gå der med sig selv og greie sig så godt som de kunde og slite vondt hver evige dag. Og nå skulde det komme piggtråd om hagen, nå skulde de gjerdes inne som sauer…

Jeg har ikke hørt på makan, sa kongen, og detta får skje i mitt rike? Har jeg ikke både prester og lensmenn, både sorenskrivere og vergeråd og øvrighet i lange baner, og får dem kanskje ikke betaling for at dem skal passa på, at folk ikke lir noen slags overlast? 82Hvad er det dem bestiller for penga, eller regner dem kanskje ikke barn for folk?

Han var så vond, kongen, at han stod og blåste i nesen, og med ett pekte han på Petter:

Knapp ned boksa di, gutt, sa jeg får se på rompa di!

Og så måtte Petter knappe ned buksen og vise den sure, sviende enden, som var sprekk i sprekk hele veien med blålige pløser helt ned på lårene.

Gud bevare mig vel, sa kongen, han hadde ikke sett så stygt et syn, gjør du slik med dine egne også?

Å, han var så sint, kongen, at Flugumen tok på å skjelve i støvlene. Men kongen så ikke på ham engang, kongen gikk rett bort til gutta isteden.

Ja, så får di bli med mig, da, sa han, for nå er det slutt her, forstår di! Og så går vi og kjøper nye klær både over og underan og støvler og luer og alt som behøves, for jeg som er konge har råd til det. Og siden så går vi hjem til slottet mitt og spiser middag alle sammen, jeg har råd til det au. Og da kan di hver især få velge akkurat det di vil ha og spise så mye di bare orker. Og Jakob Drittgutt skal få komma til tannlægen, og Flasselasse til doktoren, så han kan bli kvitt flasset sitt – for kongen kjente likesom dem også – og til slutt skal de flytta til et nytt sted, hvor di ikke skal mangla noen ting, men få det så godt som det bare går an. Og jeg skal komma og se efter sjær, siden jeg ikke kan stole på tjenerne mine, og da kan di bare si fra til mig, hvis det skulde væra noen ting. For jeg er ikke til for å sitte på stas, jeg er til for å passa på folket mitt, at ikke noen lir overlast blandt dem. Og jeg vil ikke vite av noe barneplageri, det kan dem gi sig dægern på – –

Åja, en kunde tenke så mange slag, når en lå slik og vaket om natten. Det var bare at det førte ikke til noe – det gikk nå engang ikke til slik på jorden. Men så var det så trøisomt å tenke på det, for slik burde det iallfall gå til, og slik kunde det også gå til, hvis de voksne ikke hadde vært slike bukker som de var. De trodde de var så kloke bare, og så kunde de ikke engang huske hvordan det var å være barn. Men så hadde de overtaket, det var ikke noe utkomme med dem – og så kunde det ikke anderledes bli her på jorden.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.